Da han satt på gulvet hjemme i Hamar og lekte sammen med sine to yngre søsken i barndommens år, var Mads alltid legen. Det var det han drømte om å bli.

– Jeg hadde håndskriften, men ikke karakterene, sier Mads (52). I stedet ble han barnesykepleier. Akkurat det er mange mennesker glade for. Mads er nemlig en gledesspreder av rang, og han er ikke redd for å gå utenom opptråkkede spor.

Der andre ser begrensninger, øyner Mads muligheter. Slik han gjorde da han så atriumet ved Kvinne-barn-senteret på St. Olavs Hospital i Trondheim første gang. Perfekt for kinovisning, tenkte han og arrangerte Den store film og kinodagen i 2007.

Magiske øyeblikk

Mads er den eneste i landet med den nydelige tittelen, og han bruker den godt. Målet er å skape magiske øyeblikk som gir avbrekk fra sykdom og alvor i hverdagen, både for det syke barnet, søsken og foreldre.

Noen ganger krever øyeblikkene planlegging, samt noen gode hjelpere. Det var tilfellet da han oppfylte drømmen til en far og datter om å få oppleve hundekjøring, slik det også er når barna får bli med på helikoptertur. Men, man trenger ikke nødvendigvis lete verken langt eller høyt etter de gode øyeblikkene.

Du kan finne mye glede i det lille. Si hei, gi et smil, et klapp på skuldra, en tommel opp eller en «high five». Gi en sjokolade til en forelder når kaoset rår. Det handler om følelsen av å bli sett.

Trivselssykepleier Mads Bøhle

Han er opptatt av å se prestasjoner, også når de i et normalt perspektiv ikke er spesielt oppsiktsvekkende. – Oj, du klarte å gå fire skritt! Du spiste opp maten. Nydelig! For en fin tegning du er i gang med der, jeg gleder meg til å se mer når jeg kommer tilbake.

For foreldre med bena plantet midt i livets tøffeste tid, kan det være vanskelig å få øye på. – Da blir det min oppgave å få dem til å se de små gledene. Det kan jeg for eksempel gjøre ved uttalelser som - dere, ser dere hvordan han fikk opp farta, selv om han er sliten? Øynene smiler med mens Mads snakker.

Jeg tror de små øyeblikkene av glede betyr mye, både for barn og voksne. Gleden finnes nemlig også i det lille, selv når den bare varer i noen små sekunder.

Han er ikke redd for å tenke utenfor boksen. – Man bør ikke være så redd for iblant å rive A4-arket med regler og forventninger til en sykepleier. Noen ganger er det gull verdt å bryte mønstrene og gi rom for utradisjonelle valg. Ikke vær så redd for å gjøre litt dumme ting. Humor og avvik fra det forventede bidrar til å ufarliggjøre situasjoner.

Som gammel hallingdanser kan Mads for eksempel finne på å kaste sprøyta over skulderen, gjøre ett hopp og slå seg selv på hælen.

Han kan også la hensynet til barnet gå foran forventninger om folkeskikk og normal kutyme. Slik som den gangen en ung gutt ved avdelingen lå for døden. – Han var vant til å se meg med caps. Jeg vurderte om jeg skulle ta av meg capsen, før jeg gikk inn i rommet der familien var samlet rundt sengen hans.

Kanskje ville han tenkt «Mads har tatt av seg capsen, det må i alle fall bety at dette er slutten». Eller kanskje kunne det skapt usikkerhet dersom han ikke gjenkjente meg. Jeg valgte å beholde capsen på. Han kjente meg igjen, og vi hadde en fin samtale. Etterpå forklarte jeg familien hvorfor jeg ikke hadde tatt den av.

Omsorg uten ord

Når du er ansatt på en avdeling med navn "Barn kreft og blodsykdommer" skjønner alle at hverdagene er fylt av mye mer enn glede og gode øyeblikk. Hvordan takler han de triste, vanskelige og sorgtunge stundene? Mads tenker seg om. Det gode smilet settes på pause. – Jeg er kjent for å være lettrørt, men jeg klarer alltid å hente meg inn. Det renner noen tårer iblant, det tillater jeg, men jeg hulkgråter aldri på jobb. Noen ganger kjenner jeg at leppa mi skjelver.

Barnesykepleieren er ikke redd for å si høyt i situasjoner at han blir beveget, men én setning sier han aldri: «Jeg skjønner hvordan du har det». – Den er bannlyst.

Mads

For det første tror jeg ingen helt kan forstå noe man ikke selv har opplevd. For det andre er det ikke min sorg. Min rolle er å se menneskene, og gjøre mitt beste for å bidra med det de trenger i en tøff situasjon, forteller Mads.

Det er ikke alltid man trenger å si noe i det hele tatt. – Noen ganger kan det å bare være stille sammen med dem føles riktig. Det non-verbale har mye å si for å skape tillit og vise tilstedeværelse. – Du kan vise respekt, omsorg og medfølelse gjennom kroppsspråk. Jeg tar ofte hånda til brystet og klapper meg på hjertet. Det gjør jeg forresten både når noe er trist, når jeg blir beveget og når jeg er glad, sier Mads.

Prinsesse Maria

Jobben innebærer at Mads kommer tett på mennesker i både sjokk og sorg. Han ser en klar forskjell i adferd mellom kjønnene. – Mor er gjerne kontaktsøkende og pratsom, mens far sitter stille i hjørnet.

Mennesker reagerer forskjellig. Noen vil gjerne snakke, mens andre helst vil være litt for seg selv, kanskje gå en tur. Noen gråter, mens andre trenger å gi utløp for sinne. Det er viktig å anerkjenne forskjellene, også for foreldrene selv. Sorg kommer ikke med én fasit. Det er ulike måter å takle sorgen. Ingen av dem er mer riktig eller feil enn de andre, sier Mads og legger til: -Det er også helt greit å le i ett øyeblikk og føle sinne i det neste.

Men, Maria sitt er selvsagt finere. Hun får selv velge farge på plastbeskytter og bånd. Kanskje ikke helt ut av det blå: Det blir rosa og rødt. «Prinsesse Maria» lyder tittelen under bildet.

• 

Hun titter smilende ned på kortet. Holder godt tak i det, mens hun trilles tilbake gjennom korridorene; tumleplass for 23 roboter som frakter mat og utstyr til riktig post.

Populær robotjakt

Oppe på avdelingen venter Ole Anders og pappa Anders Rønning på Mads. Sammen skal de nemlig ned igjen i «undergrunnen» på robotjakt, en av de mest populære aktivitetene for barna her.

Ole Anders sitter stille i sofaen og holder hånden til pappa, når Mads ankommer. Nede i kjelleren er det som om han lyser opp, blikket åpner seg. Han peker ivrig. Når enda et robotnummer kan krysses av på arket, vokser et smil frem i guttens ansikt.

• 

• 

- Pass dæ, robottraille på vei, advarer den kvinnelige stemmen inni roboten - til den nette sum av én million kroner stykket. Mads er til stede i situasjonen med hele seg, hilser og roper til folk i alle retninger, enten de går eller fyker forbi på el-sparkesykler, mens han speider etter nye roboter. Hovedfokuset er likevel hele tiden på barnet.

Mer enn halvparten av tallene fra 1 til 23 er krysset av når Ole Anders brått blir veldig sliten. Jakten avsluttes for i dag, og han bæres tilbake til rommet av pappaen sin. Dagen har allerede fått sitt høydepunkt.

Annerledes jul

Å feire jul og advent på et sykehus står ikke på ønskelisten til verken barna eller de voksne. Når det likevel blir slik, gjør Mads og de andre ansatte alt de kan for at høytiden skal bli fin likevel.

I stuevinduene på avdelingen henger to store, hvite julestjerner som øyne ut mot den solfylte, kalde vinterdagen. Juletreet er pyntet, og på den ene hylla dufter det fristende fra pepperkakehuset. "God Jul" står det skrevet på det store hjertet som lener seg mot husveggen.

Julen på sykehuset rommer både pynting, gaveverksted og julekonserter. Når julaften kommer dekkes pyntede langbord med tradisjonell julemat. – Vi skal se og ivareta hele familien, ikke bare den som er syk. Et spesielt fokus har vi på søsken. De er ofte med på aktivitetene våre, sier Mads.

Rom for muligheter

Når han hører ordet glede ser Mads for seg noen som nettopp har opplevd noe gøy, eller fått en god beskjed. En liten gutt eller jente som spretter lystig bortover i egne tanker. Mads sin drivkraft er å skape disse små øyeblikkene av magi. Å oppleve ungenes entusiasme på jakt etter roboter, lysende øyne bak et hundespann eller se gleden i ansiktet til et barn som nettopp har slått ham i kortspill.

– Jeg får energi av å se andres glede. Det gjør at jeg kan fortsette å stå på, også når jeg innimellom blir sliten. Da føles det godt å gi seg selv et klapp på skulderen når dagen er over og jeg synker ned i sofaen. Eller, det er ikke så ofte jeg gjør akkurat det da, sier han og ler.

Jeg er opptatt av at man aldri skal drepe drømmer. Mitt motto er: ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.

Mads

Mads drar titt og ofte nye ideer og påfunn opp av hatten. - Jeg passer på å fortelle ideene mine til mange. Selv om jeg har en idé, er det nemlig ikke dermed sagt at jeg er den beste til å sette ideen ut i livet. Jeg skal være fornøyd om jeg klarer å realisere ti prosent av idémyldret selv, sier Mads.

Når han bestemmer seg for noe, kan alle være trygge på at han går inn med hele hjertet. – Å gjøre noe halvveis er ikke min greie, selv om det kan ta lengre tid å gjøre noe fullt og helt. Mads smiler igjen, før han haster videre for å skape nye magiske, små øyeblikk.

