Gaver

Snakk med barna om kreft

Under finner du råd og tips om hvordan du kan snakke med barn og ungdom i ulike aldersgrupper. Velg rådene som passer for deg og dine barn. Legg til eller ta bort ord slik at det passer din familie.

Rådene er delt opp i tre aldersgrupper. Har du flere barn, er det bra å starte med en felles samtale med alle barna. Bruk da ord de minste forstår.

Barn fra 2 til 5 år

Før du snakker med barnet

Sett av god tid slik at dere kan være sammen uten å bli forstyrret. Barn kan ha spørsmål og behov for kontakt i etterkant.

Forbered gjerne tegninger, bilder eller dukker som kan hjelpe deg med å fortelle – det kan gjøre det lettere for barn å forstå. Billedbøker kan også brukes.

Inviter gjerne andre nære personer av barnet til å delta i samtalen sammen med deg. Det kan være andre i familien, omsorgs- eller ressursperson, eller andre som kan støtte deg. 

Velg et sted og tidspunkt som passer for barnet slik at barnet er rolig og uthvilt når du vil snakke om helseutfordringene.

Kjenn etter om du er rolig før du snakker med barnet. Små barn er mer vare for endringer i voksnes humør, følelser og atferd enn for det som blir sagt. Følg med på ansiktsuttrykkene og stemmen din når du snakker med barnet. Øv gjerne på forhånd.

Noen ganger vil gjerne ikke barnet sette seg ned og snakke, vær derfor var for spørsmål som kan komme uten at du er forberedt. Barn i denne alderen tar gjerne inn veldig lite informasjon om gangen, dette er helt naturlig for denne aldersgruppen.

Husk å sjekke ut etterpå med spørsmål for å sikre at barnet har forstått informasjonene korrekt.

Når du snakker med barnet

Under er det et forslag til hvordan du kan lage din egen forklaring. Velg, bytt eller legg til ord som passer deres situasjon.

  1. Si til barnet at det er noe du vil snakke om
  2. Navn på den som er syk har fått en sykdom i magen/hodet/blodet/…
  3. Det er en kul som har vokst i hodet eller magen
  4. Kreftsykdommen og behandlingen gjør at h*n...
    • har vondt i magen/hodet/ …
    • at hodet/magen/… ikke virker som de skal.
    • er svimmel/kvalm/urolig/skjelver/svetter/har feber/ …
    • ikke orker å gå/stå opp/snakke/jobbe/leke/være ute/ …
    • ikke greier å spise så mye.
    • ikke får sove om natta.
    • er mer/mye trøtt/trist/urolig/sur/sint/sløv/ …
    • Må være mye på sykehuset
  5. Du har kanskje sett at h*n har vært eller er syk, annerledes, trøtt, trist, sint ...
  6. Det er fordi sykdommen, har …
  7. Nå skal h*n få behandling for kreften
  8. Den som skal hjelpe er legen og de andre på sykehuset
  9. De heter … og er veldig snille og de beste til å behandle kreft sånn at h*n får mindre vondt, er mindre kvalm, trøtt, trist, får sove bedre om natta..
  10. Du kan besøke der h*n får hjelp. Du kan se hvordan det ser ut på sykehuset og hvem som hjelper han/hun. På sykehuset blir de glade når søsken kommer på besøk.

Tegn, eller vis bilder (du har forberedt) mens dere snakker. Strektegninger er helt fint. Du kan også leke forklaringer med dukker eller figurer for de aller minste.

Følg med på hva barnet sier og hvordan det reagerer. Tilpass det du sier og måten du er på til hvordan barnet reagerer. Vær opptatt av det barnet er opptatt av. Hvis barnet viser følelser, si at du forstår hvis han eller hun blir lei seg eller redd. Du kan si det er vanlig at barn blir trist, sinna eller redd når noen blir syke, har det vanskelig eller vondt.

Det er bedre med korte forklaringer fordelt på flere samtaler, enn en lengre samtale med lange forklaringer.

Bruk enkle og konkrete ord. Bruk navnet på sykdommen. Barn trenger ikke vite alt, men det som sies må være sant. Fortell at ingen barn kan gjøre andre friske. Det kan kun voksne hjelpe med. Fortell hva som skjer videre med behandlingen og hvordan familiens hverdag skal være. Barn trenger å høre at de er like elsket som før. Gjerne mange ganger. Sykdommen er ingen sin skyld.

Be gjerne barnet fortelle om hva dere har snakket om. Noen ganger forstår barn ting på en annen måte enn det vi voksne tror. Spør barnet om hva hun eller han tror sykdommen er og hva det gjør med deg (eller navnet på den som er syk), og hva barnet tror dere skal gjøre med det. Det hjelper både barnet til å forstå og hjelper deg til å finne ut hva barnet har forstått.

La barnet få pauser eller gi det lov til å avbryte før du er ferdig med det du vil si. Ta opp tråden litt senere eller en annen gang som passer. Det viktige er at dere begynner å snakke om sykdommen og behandlingen. Barnet vet da at det er lov å snakke og spørre.

Avslutt med å snakke om noe hyggelig dere kan gjøre. At dere kan synge, lese, bygge Lego eller gå tur. Fortell at det er lov å ha det bra og gjøre vanlige ting selv om noen i familien er syk.

Etter og mellom samtaler

Vær tilgjengelig for barnet, i tilfelle hun eller han blir mer kontaktsøkende eller har spørsmål om det dere har snakket om. Hvis ikke du kan være tilgjengelig er det kanskje andre som kan være det?

Lag gjerne en enkel oversikt over familiens hverdag, over hverdagsrutiner, barnehagen og hvem som hjelper familien.

Ha flere samtaler hvis behandlingen varer over tid. Gjerne når det føles naturlig, har gått litt tid eller når det skjer endringer med barnet eller det som skjer på sykehuset. Det kan også være fornuftig å gjenta informasjon til barn.

Del det du har fortalt barnet med andre nære og viktige personer for barnet. Det kan være steforeldre, familie, venner, naboer eller ansatte i barnehagen. Gi dem lov til å snakke om sykdommen med barnet. Da vet de hva som er sagt til barnet og kan støtte og bekrefte det du har fortalt. Del gjerne tegninger, bilder eller bøker du har brukt.

De som jobber i barnehagen har taushetsplikt om helseopplysninger og andre personlige forhold.

Barn fra 6 til 12 år

Før du snakker med barnet

Sett av god tid slik at dere kan være sammen uten å bli forstyrret. Barn kan ha spørsmål og behov for kontakt i etterkant.

Forbered gjerne tegninger eller bilder som kan hjelpe deg med å forklare, det kan gjøre det lettere for barnet å forstå. Bøker med bilder og historier som likner på deres kan også brukes.

Inviter gjerne andre nære personer av barnet til å delta i samtalen sammen med deg. Det kan være andre i familien, omsorgs- eller ressursperson, eller andre som kan støtte deg. 

Velg et sted og tidspunkt som passer for barnet, slik at barnet er rolig og oppmerksom når du vil snakke om helseproblemene.

Øv gjerne på forhånd på å snakke rolig og direkte.  Gå rett på sak og vær konkret.  Vær ærlig på at helseutfordringer kan være vondt og vanskelig, samtidig som det er en naturlig del av livet.

Når du snakker med barnet

Under er det et forslag til hvordan du kan lage din egen forklaring. Velg, bytt eller legg til ord som passer deres situasjon.

  1. Si til barnet at det er noe du vil snakke om
  2. Navn på den som er syk har fått en sykdom i magen/hodet/blodet/tankene/ …
  3. Det er en kul, et sår, som har vokst i magen/hodet/ …
  4. Kulen, såret gjør at h*n
    • har vondt i magen/hodet/ …
    • at hodet/magen/pusten ikke virker som de skal.
    • er svimmel/kvalm/urolig/stresset/skjelver/svetter/har feber/puster tungt/ …
    • ikke orker eller greier å gå, stå opp, snakke, jobbe, leke eller være ute, hjelpe med lekser eller være med deg på trening.
    • ikke greier å spise så mye.
    • ikke får sove om natta.
    • er mer trøtt/trist/urolig/sur/sint/sløv/ …
    • må være så lenge på sykehuset
  5. Du har kanskje sett at h*n har vært syk, annerledes, trøtt, trist, sint eller.
  6. Det er fordi kreftsykdommen har …
  7. Nå skal h*n få behandling for kreftsykdommen, kulen, …
  8. Den som skal hjelpe h*n er legen og de andre som jobber på sykehuset.
  9. De heter … og er veldig flinke til å behandle kreft, sånn at h*n får det mindre vondt, er mindre kvalm, trøtt, trist, får sove bedre om natta.
  10. Du kan besøke sykehuset der h*n får hjelp. Du kan se hvordan det ser ut på sykehuset og hvem som hjelper meg. Tegn, vis bilder eller bøker (du har forberedt) mens dere snakker.  Strektegninger er helt fint.

Følg med på hva barnet sier og hvordan det reagerer. Tilpass det du sier til barnets reaksjon. Vær opptatt av det barnet er opptatt av. Hvis barnet viser følelser, si at du forstår hvis han eller hun blir lei seg eller redd. Du kan si det er vanlig at barn blir trist, sint eller redd når noen blir syke, har det vanskelig eller vondt.  

Det er bedre med korte forklaringer fordelt på flere samtaler, enn en lengre samtale med lange forklaringer

Bruk enkle og konkrete ord. Bruk navnet på sykdommen. Barn trenger ikke vite alt, men det som sies må være sant. Fortell at ingen barn kan gjøre andre friske. Det kan kun voksne hjelpe med. Barn trenger å høre at de er like elsket som før. Gjerne mange ganger. Sykdommen er ikke noen sin skyld.

Fortell hva som skjer videre og hvordan familiens hverdag blir fremover. Be gjerne barnet fortelle om hva dere har snakket om. Noen ganger forstår barn ting på en annen måtet enn vi voksne tror. Spør barnet om hva hun eller han tror sykdommen er og hva det gjør med deg (eller navnet på den som er syk), og hva barnet tror kan gjøres med det.  Det hjelper både barnet til å forstå og hjelper deg til å finne ut hva barnet har forstått.

La barnet få pauser eller gi lov til å avbryte før du er ferdig med det du vil si. Ta opp tråden litt senere eller en annen gang som passer. Det viktige er at dere har begynt å snakke om Sykdommen Barnet vet da at det er lov å snakke og spørre.

Avslutt med å snakke om noe hyggelig dere kan gjøre. At dere kan spille spill, gå tur, bli med på kamp, forestilling, se film eller hjelpe med lekser. Fortell at barnet kan fortsette med vanlige aktiviteter som å gå på skolen, spille fotball, trene, være med venner.

La barnet forstå at det fortsatt er lov å ha det bra og gjøre kjekke ting.

Etter og mellom samtaler

Vær tilgjengelig for barnet, i tilfelle hun eller han blir mer kontaktsøkende eller har spørsmål om det dere har snakket om. Hvis ikke du kan være tilgjengelig er det kanskje andre som kan være det?

Lag gjerne en enkel oversikt over familiens hverdag, over hverdagsrutiner, skolen og hvem som hjelper familien.

Ha flere samtaler hvis sykdommen og behandlingen varer over tid. Gjerne når det føles naturlig, har gått litt tid eller når det skjer endringer med barnet eller sykdommen. Det kan også være fornuftig å gjenta informasjon til barn.

Del det du har fortalt barnet med andre nære og viktige personer for barnet. Det kan være steforeldre, familie, venner, naboer, lærer, trener eller helsesykepleier. Gi dem lov til å snakke om sykdommen med barnet. Da vet de hva som er sagt til barnet og kan støtte og bekrefte det du har fortalt. Del gjerne tegninger, bilder eller bøker du har brukt. La barnet være med å bestemme hvem dere kan snakke med om sykdommen.

Alle søsken har rett til å få informasjon på sykehuset der den som er syk mottar behandling. Der har de god kunnskap om diagnosen, behandling og prognose. De har også god erfaring i å samtale med både barn og voksne. Skolehelsetjeneste eller familiesentre gir også gode samtaletilbud til barn og unge.

§ 10 a. Helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som er pårørende til foreldre eller søsken

De som jobber i skolen har taushetsplikt om helseopplysninger og andre personlige forhold.

Barn og unge fra 13 til 18 år

Før du snakker med tenåringen

Snakk med ungdommen på forhånd slik at den er forberedt før samtalen. Det er ofte at eldre søsken har forstått at noe er galt, de har gjerne oppfattet ordet kreft og kan være urolige og redde for at den som er syk, ikke skal komme hjem igjen. Sett av god tid slik at dere kan være sammen uten å bli forstyrret. Tenåringen kan ha spørsmål og behov for kontakt i etterkant.

Forbered gjerne tegninger eller bilder som kan hjelpe deg med å forklare sykdommen. Bøker og nettsteder som handler om situasjoner lik deres kan også brukes.

Unge vil ha ærlig og konkret informasjon om situasjonen. Forbered gjerne informasjon om diagnose, behandling og prognose.

Inviter eventuelt andre nære personer av tenåringen til å delta i samtalen sammen med deg. Det kan være andre i familien, omsorgs- eller ressursperson, eller andre som kan støtte dere. 

Velg et sted og tidspunkt som passer for tenåringen, slik at han eller hun er rolig og oppmerksom når du vil snakke om helseutfordringene.

Øv gjerne på forhånd på å snakke rolig og direkte. Gå rett på sak og vær konkret.  Vær ærlig på at sykdom kan være vondt og vanskelig, samtidig som det er en naturlig del av livet.

Når du snakker med den unge

Under er det et forslag til hvordan du kan lage din egen forklaring. Velg, bytt eller legg til ord som passer deres situasjon. Bytt ut med riktig navn.

  1. Si til den unge at det er noe du vil snakke om.
  2. Navn på den som har er blitt syk, har fått kreft.
  3. Kreft er en sykdom som kan være en svulst i benet, i hjernen, tarmen, nervesystemet etc.  som påvirker kroppen.
  4. Kreftsykdommen og behandlingen gjør at (bruk navnet på) har:
    • har smerter i magen/hodet/ …
    • at hodet/magen/pusten/beina/tankene/ … ikke fungerer som det skal.
    • er svimmel/kvalm/deprimert/urolig/stresset/ engstelig/skjelver/svetter/ har feber/er tungpustet/ …
    • ikke har energi til, eller ikke greier å gå/stå opp/snakke/jobbe/treffe andre/være ute/være med deg på trening/hjelpe til med lekser/ …
    • ikke greier å spise som vanlig, har dårlig matlyst.
    • sover dårligere.
    • er mer trøtt/trist/urolig/sur/sint/sløv/fjern/ukonsentrert/ …
    • Må være lenge på sykehuset
  5. Du har kanskje sett at h*n har vært syk, annerledes, trøtt, trist, urolig, sint. Det er på grunn av kreften. Nå skal h*n få behandling for kreften.
  6. De som skal hjelpe er legen, sykehuset, psykologen, andre …
  7. De heter … og er dyktige til å behandle (navnet på kreftsykdommen) sånn at smertene blir mindre, h*n blir mindre kvalm, trøtt, trist/deprimert, urolig/engstelig, stresset og får hjelp til å sove bedre.
  8. Du kan komme på besøk der h*n får hjelp og se hvordan det er der, få vite litt om behandlingen og hilse på de som jobber der. Snakk ærlig, rolig og konkret. Bruk navnet på sykdommen. Den unge trenger ikke vite alle detaljer, men det som sies må være sant.

Bruk bilder og informasjon du har forberedt som hjelpemidler i samtalen. Ha det gjerne liggende mellom dere eller oppe på skjermen mens dere snakker og se på det sammen.

Følg med på hva den unge sier og hvordan han eller hun reagerer. Tilpass det du sier til hans eller hennes reaksjon. Hvis den unge viser interesse eller spør om et tema, så vær opptatt og snakk om det.

Fortell at ingen barn eller unge kan gjør andre friske. Det er de voksnes ansvar, og det er helsepersonell som kan gi god behandling.

Barn og unge trenger å høre at de er like elsket som før. Gjerne mange ganger. Kreftsykdommen er ikke noen sin skyld. Spør den unge om hvordan hun eller han forstår det dere har snakket om. Noen ganger forstår ungdom ting på en annen måtet enn vi voksne tror. Spør om hvordan hun eller han har oppfattet hva kreft er, hva det gjør med deg (eller navnet på den som er syk) og hva den unge har oppfattet dere skal gjøre med det. Det hjelper både den unge med å forstå og hjelper deg til å finne ut hva den unge har forstått.

Ta pauser når du snakker og del gjerne opp det du ønsker å si i flere samtaler. Det gir den unge muligheten til å reagere og ta inn over seg det dere snakker om. Hvis den unge gir uttrykk for at dere har snakket nok, kan du si at dere kan avslutte samtalen nå og snakke mer siden. Det viktige er at dere har begynt å snakke om det. Den unge vet da at det er lov å snakke og spørre.

Avslutt med å snakke om noe hyggelig dere kan gjøre. At dere kan spille spill, gå tur, bli med på kamp, forestilling, se film, hjelpe med lekser, og at tenåringen kan fortsette vanlige aktiviteter som å gå på skolen, trene, være med venner og leve så normalt som mulig.  Fortell at det er lov og viktig for unge å ha det bra selv og gjøre kjekke ting, selv om (navnet på den som er syk) er syk.

Etter og mellom samtaler

Vær tilgjengelig for tenåringen, i tilfelle hun eller han blir mer kontaktsøkende eller har spørsmål om det dere har snakket om. Hvis ikke du kan være tilgjengelig er det kanskje andre som kan være det?

Fortell hva som skjer videre, hva de voksne gjør med sykdommen og hvordan familiens hverdag skal være. Lag gjerne enkel oversikt over familiens hverdag, over hverdagsrutiner, skolen og hvem som hjelper familien. La den unge delta i planlegging og hvordan han eller hun kan bidra i familien uten å ta for mye ansvar.

Ha flere samtaler hvis behandlingen varer over tid. Gjerne når det føles naturlig, har gått litt tid eller når det skjer endringer med ungdommen eller helseutfordringen.

Del det du har fortalt med andre av den unges nære og viktige personer. Bestem sammen med den unge hvem dere kan snakke om helseutfordringene med. Det kan for eksempel være den andre forelderen, steforeldre, familie, venner, kjæreste, trener, lærer, helsesykepleier.

Alle søsken har rett til å få informasjon på sykehuset der den som er syk mottar behandling. Der har de god kunnskap om diagnosen, behandling og prognose. De har også god erfaring i å samtale med både barn og voksne. Skolehelsetjeneste eller familiesentre gir også gode samtaletilbud til barn og unge.

§ 10 a. Helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som er pårørende til foreldre eller søsken

Det er både lurt og lov å ha noen andre å prate med – i tillegg til familien. Det kan gjøre det lettere for andre å forstå. Lærere kan for eksempel gjøre skolehverdagen enklere og venner kan gi god støtte. De som jobber i skolen har taushetsplikt om helseopplysninger og andre personlige forhold.

Innhold levert av: BarnsBeste - Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende

Del artikkelen på Facebook, Twitter

Bli medlem

Vi er her for deg som er i familie til et barn rammet av kreft! Ved å bli medlem hos oss, vil vi gi deg støtte og tilbud. Ønsker du bare å støtte oss, må du velge et støttemedlemskap. Takk til alle som er med og støtter!

Familiemedlemskap kr. 250 per år (registrer foresattes navn som hovedmedlem)
Personlig medlemskap kr. 200 per år
Støttemedlemskap kr. 250 per år
Bedriftsmedlem kr. 1 250 per år

Fyll ut skjema nå