Storebror Oliver bodde hos besteforeldrene hjemme i Porsgrunn, mens Linn og Luna var på Rikshospitalet. Det var vondt for Linn å reise fra Oliver, som bare er ett år eldre enn lillesøsteren. Samtidig var det en vanskelig følelse å kjenne at hun ønsket å være hos gutten sin, når det var datteren som var alvorlig syk og trengte mamma hos seg.
Støtte fra de nærmeste
Linn er aleneforsørger for de to barna, og stod i en nær sagt umulig spagat da datteren fikk kreftdiagnosen i mars 2022. Lille Luna hadde vært mye syk helt siden hun ble født. Hun skjelte på høyre øye og hadde balanseproblemer, men legene trodde ikke det lå noe alvorlig bak.
Etter noen dramatiske dager med flere fall, ble hun sendt til MR og det ble funnet en svulst i lillehjernen hennes. Den tapre jenta ble operert bare noen dager senere.
Jeg hadde aldri klart dette uten familien min. De stiller opp uansett hva jeg ber om.
Linn-Cecilie Vasseng
Både foreldrene mine og brødrene mine kastet alt de hadde i hendene og ble med til Oslo for å støtte meg og barna da Luna ble operert. Men de kunne jo ikke bli der! Det er altfor dyrt å bo på hotell i lengre perioder.
Et rom gjorde forskjellen
– Etter mye fram og tilbake fikk til slutt broren min, Geir-Ivar, et rom på sykehushotellet i noen dager. Det var ren flaks at det ikke var fullt der akkurat da, han var en utrolig viktig støtte for meg.
Dagen da Luna ble operert var uendelig lang for Linn. Rommet Geir-Ivar hadde på sykehushotellet, ble et tilfluktssted også for henne. Der kunne hun ta en dusj og være alene med tankene sine før hun hastet tilbake til sykehuskantina, der familien satt og ventet.
Også Linns far gjorde alt han kunne for å være i nærheten av datteren og barnebarnet. Han jobbet fra et hotellrom i Oslo, og brukte både bonuspoeng og sparepenger for å stille opp.
Et familiesenter ville gjort underverker. Det ville gitt meg muligheten til å ta pauser fra sykehuset, sove litt, dusje og få ro i hodet.
Familien ble splittet
Linn er uendelig takknemlig for alt besteforeldrene gjorde for at Oliver skulle ha det bra da lillesøster var innlagt på Rikshospitalet. Likevel beskriver hun det som en ekstra påkjenning at familien ble splittet.
– Søsknene er så tette i alder, og de er vant til å være sammen om alt. For Oliver, som bare var fire år, var det vanskelig å forstå hvorfor mamma var borte så lenge.
– Et familiesenter ville gjort underverker. Da kunne besteforeldrene ha passet Oliver i nærheten av sykehuset. Innimellom kunne de ha vært hos Luna, og jeg kunne brukt tid med Oliver. Det ville gitt meg muligheten til å ta pauser fra sykehuset, sove litt, dusje og få ro i hodet.
Mine pauser bestod i å gå ned i kantina og kjøpe kaffe, og jeg verken sov eller spiste ordentlig på mange dager i strekk.
Jeg skulle ønske familiesentrene hadde vært bygget for lenge siden!
Mammas uunnværlige fang
Linn opplevde å bli godt ivaretatt på Rikshospitalet. Luna fikk et nært forhold til flere av sykepleierne, og det var musikkterapi som fikk henne ut av sengen etter operasjonen. Operasjonen var vellykket, men svulsten i Lunas hode kan ikke fjernes fullstendig, da det kan gå utover sanser og bevegelse, eller føre til lammelser. Linn forteller at Luna hadde voldsomme smerter etter operasjonen.
– Jeg har aldri hørt så grusomme skrik, og jeg vil aldri, aldri glemme det. Men da hun ble flyttet over på fanget mitt, sovnet hun til slutt. Da forstod jeg at jeg også var viktig, selv om jeg ofte følte meg som en tilskuer som ikke kunne hjelpe jenta mi.
Den vonde usikkerheten
Etter operasjonen måtte Luna lære seg å gå på nytt. Nå er hun snart fem, og har balanseproblemer, dårlig syn, er blitt døv på høyre øre og sliter med fatigue. Svulsten i Lunas hode følges tett opp, og hjelp fra familien er fortsatt avgjørende når Linn og Luna reiser på kontroller.
Luna vil måtte opereres igjen. Når det blir, er avhengig av hvor fort svulsten vokser, og Linn skulle ønske hun kunne få flere konkrete svar.
– Legene snakker som politikere, de er forsiktige med hva de sier. Det kan gå 10–15 år til neste operasjon, men kanskje blir det også tidligere. Det er vanskelig med alt det usikre, for jeg liker å fokusere på fakta og vite hva som skal komme. Da slipper jeg også å tenke så mye tilbake.