– Jeg merket at jeg var sliten og tett i brystet, forteller Jenny. – Helgen før var vi i Oslo og så «Frost». Etterpå ble jeg enda mer sliten, og mamma bestilte time til fastlegen dagen etter.
Fastlegen trodde først det var kyssesyken, men prøven slo ikke ut på det. Da legen skulle lytte på Jenny, hørte hun hjerteslagene på høyre side og ikke på venstre som er normalt!
Jenny og mamma Silje Nøtland Hansen ble sendt til sykehuset i Kristiansand. Jenny hadde problemer med å puste. Derfor ble de raskt sendt videre Rikshospitalet med ambulanse.
Livet ble brått satt på pause
– Røntgenbildet viste at hjertet og spiserøret hennes var forskjøvet over mot høyre. Da skjønte jeg alvoret, sier Silje, som er tidligere utdannet sykepleier.
Kort tid etter fikk de beskjed fra barnekreftlege Monica Cheng Munthe-Kaas: – Jenny har lymfekreft. Det betyr en behandling over 2 år, men hun kommer til å bli frisk.
– To år er lenge for en 9-åring!, utbryter Silje. – Jeg tenkte at nå må vi sette det livet vi kjenner på pause.
– Jeg var redd da jeg ikke fikk puste, men jeg tenkte at det skulle gå bra.
Jenny
En tøff start
På barneintensiven var legene bekymret for pustefunksjonen til Jenny. Uten narkose, men med lokalbedøvelse, satte de inn et dren fra ryggen og inn i lungesekken. – Det var vondt, men verdt det, sier Jenny. – Legene tappet to liter væske fra lungen min. Som premie for at hun var så flink, fikk hun en krem hun hadde ønsket seg lenge.
Etter inngrepet ble Jenny seg selv igjen, og hjertet og spiserøret falt tilbake på riktig plass. Kreften ble oppdaget tidlig fordi Jenny fikk pusteproblemer. Noen dager senere var hun i gang med cellegiftbehandlingen.
– Vi var heldige som hadde to voksne sønner på 18 og 20 år, forteller Silje.
– Vi kunne fokusere hundre prosent på Jenny. Pappa Erik Hansen har et byggefirma som han ikke kunne slippe uten videre. Så jeg og Jenny ble et sammensveiset team.
De første ukene var tøffe. Jenny var mye svimmel og hadde problemer med å gå. Silje måtte trille henne rundt på sykehuset mellom ulike avdelinger i en rullestol.
Julen på sykehuset
Rett før jul fikk Jenny feber på grunn av noen infiserte sår og ble innlagt på sykehuset i Kristiansand. Immunforsvaret hennes var helt nede. Det var godt å komme til lokalsykehuset. De ansatte hadde mer tid og Jenny følte at hun ble sett. En ansatt kom bort og sa: Er det du som er Jenny? Jeg har lest om deg. Du er så tøff! Alt du har vært igjennom!
– Dere kan dessverre ikke reise hjem på julaften. Jennys form er for dårlig og verdiene hennes for lave.
Barnekreftlegen til Jenny i 2023
– Jeg ble veldig lei meg, forteller Jenny. Men mamma lovte at vi kunne ha to julaftener – en på sykehuset og en hjemme med brødre og nær familie. Det viktigste var at vi var sammen.
– Jeg husker at vi fikk ribbe, men det var lite tilbehør! ler Jenny. – Sykepleierne hadde ikke sjekket mattralla godt nok, hvor alt tilbehøret lå gjemt. Vi fikk også et lite juletre på rommet, så koselige julefilmer og nissen kom med gaver.
Pappa Erik Hansen og brødrene fikk feire julaften sammen med Jenny og mamma på sykehuset, men det ble et kort besøk da Jenny fort ble sliten. De følte seg i trygge hender den julen sammen med dyktige og hyggelige ansatte. 4. juledag fikk de reise hjem på perm.
– Lymfom hos barn er heldigvis sjelden – og takket være forskning finnes det nå svært god behandling.
Monica Cheng Munthe-Kaas
Overlege ved Oslo universitetssykehus
– Det er likevel en aggressiv sykdom, og behandlingen i starten er tøff og intensiv for å slå tilbake kreftcellene. Mange barn må derfor være mye på sykehus i begynnelsen, både for å få behandling og oppfølging for bivirkninger.
Barnekreftforeningens mål er at ingen barn skal dø av kreft.
Støtt forskning på barnekreft med en livsviktig gave.
«Juletreet» som ga håp
De første tre ukene var Jenny koblet til cellegiftstativet døgnet rundt, og også senere i behandlingen. Stativet ble en del av hverdagen hennes – med lenker, pynt og små ord fulle av håp. Når hun kom gående i gangene, klirret det i pynten til glede for både leger og medpasienter.
– Da de skulle koble meg av stativet, ble jeg engstelig. Kan jeg klare meg uten? Det er jo det som holder meg i live! forteller Jenny. – Selv om de koblet meg av, gikk jeg rundt med det en stund til, som om stativet var min beste venn. Jeg kalte det juletreet og etter hvert «lykketreet».
Sinnamedisin og måneansikt
Den tøffeste behandlingen og medisinen var «sinnamedisinen». – Jeg gikk mye opp i vekt, fikk «måneansikt» og klarte nesten ikke å bevege meg, forteller Jenny. – Jeg ble sint og lei meg og likte ikke den personen jeg ble. Jeg ba mamma og pappa forklare vennene mine hvorfor jeg ikke ville treffe eller snakke med dem når jeg tok den medisinen.
Håret falt også av. – Det var det verste, sier Jenny. – Jeg børstet håret på sykehuset og det lå igjen overalt. Da sa jeg til mamma: Når vi kommer hjem, vil jeg klippe meg. Vi lagde en liten seremoni ut av det. Brødrene mine klippet seg sammen med meg for å støtte meg, og det var veldig fint.
Små steg tilbake til livet
– Jeg orker kanskje to dager på skolen før jeg må hvile, sier Jenny. – Jeg blir gelé i hele kroppen og får vondt i hodet. Jeg hviler mye på rommet mitt.
– Vi har en avtale med skolen om at Jenny kommer når hun orker. Det viktigste er det sosiale. Får hun med seg noe faglig, er det en bonus, sier Silje.
Silje ser på datteren og smiler. – Vi har blitt mer sammensveiset som familie. Vi bruker ikke energi på bagateller lenger. Jenny har vært gjennom så mye – nå tør hun mer enn før.
Ønsker åpenhet
Familien har valgt å være åpen om Jennys kreftsykdom via Instagram og et par artikler i lokalavisen. Nå vet folk hvordan hun har det og heier på henne. Det har gitt Jenny en ny styrke.
Og julen? Den gleder de seg alltid til!
