— Det er overveldende å se alt det gode som har kommet ut av den alvorlige sykdommen jeg hadde da jeg var barn, sier Hilde Waarli Lunde. Nå er hun 50 år, jobber som vernepleier i Bærum kommune, og er mor til Endre på 23 år. Hun smiler, nesten hele tiden. Men under markeringen av årsdagen for stiftelsen av Barnekreftforeningen, noen uker før TV-aksjonen høsten 2024, kommer også tårene.
— Det er sterkt å se kampanjebildene for TV-aksjonen med barn uten hår og sykehusklær på. Det vekker minner og vonde følelser, sier hun.
Hennes sykdom og familiens engasjement la grunnlaget. Sammen med fire andre familier som også hadde barn med kreft på den tiden, og andre frivillige, etablerte de det som nå er Barnekreftforeningen.
— Jeg ble selv reddet av forskning som fant nye og sikrere behandlingsmetoder. Barnekreftforeningen investerer i livsviktig kunnskap hvert år.
Hilde Waarli Lunde
Var gjennom tøff behandling
Hilde er invitert til markeringen i Moss sammen med sin mor og far, Grete Waarli og Gunnar Lunde. Det har alltid vært disse tre. Hilde er enebarn, og da hun ble alvorlig syk og fikk diagnosen leukemi i januar 1981, tenkte moren Grete at nå går verden under.
Og det ble noen tøffe år.
Hilde fikk diagnosen kort tid etter at forskere og leger hadde kommet fram til nye behandlingsformer som hadde langt bedre effekt en tidligere. Blant annet fikk Hilde cellegift i ryggmargen og ble lagt i narkose før hver behandling.
På starten av 1990-tallet var behandlingen av leukemi i stor endring, og det ble innført, nye, nordiske behandlingsprotokoller. Behandlingen er i stadig endring og er nå mer individuelt tilpasset hvert enkelt barn. Mer om det kan du lese her.

Bildet av Hilde fra første skoledag skiller seg ut fra mange andres fordi hun da var sterkt preget av tøff behandling. Ansiktet hennes og kroppen for øvrig, var oppblåst som en bivirkning av cellegift og medisiner. Hun gikk glipp av mye undervisning, og tid med venner på skolen.
— Jeg var veldig mye på sykehus som barn, i lange perioder om gangen. Det ble mange blodprøver, og jeg fikk så mange piller at det ikke var plass til alle i dosettene. I perioden da jeg fikk kreftbehandling måtte jeg beskyttes mot alle slags infeksjoner, og var mye borte fra skolen. Jeg kunne heller ikke ta bussen eller være i store forsamlinger. Det preget meg en del, sier Hilde.
Sykepleierne sto på ekstra
Men de gode minnene er også mange. Hun husker godt at sykepleierne på Rikshospitalet tok seg ekstra godt av henne og de andre barna der.
— De tok oss med på oppdagelsesreiser rundt på sykehuset og gjorde alt de kunne for å holde oss aktive og tankene våre unna sykdommen. De viste en enorm entusiasme og omsorg. Disse opplevelsene har nok også vært med på å forme meg og mitt yrkesvalg. Det var naturlig for meg å jobbe i omsorgssektoren og med helserelaterte oppgaver. Det trives jeg med, selv om det var litt skremmende å sette sprøyter til å begynne med, sier hun.

Foto: Oda Randmæl
Stiftet Barnekreftforeningen i 1982
Hennes foreldre husker også tiden på sykehuset med blandende følelser. Det var preget av alvor, men også av omsorg og omtanke. De snakker om sykepleiere og leger som hadde en profesjonell nærhet slik at de opplevde dem som venner, mens behandlingen ble gjennomført. Behovet for å snakke med andre foreldre og familier meldte seg raskt. De ga beskjed på sykehuset om at dersom flere ville være med å stifte en forening, så ville de være med på det.
— Vi ble satt i kontakt med andre familier og endte til slutt opp hjemme hos Laila og Lasse Finstad i Larkollen den 26. september 1982. De som var til stede i tillegg til oss var Vibeke og Runar Conradi og Leif A. Lier som var venn av Finstad. Dessuten var Mia og Harald Arnvard fra Kristiansand og en familie fra Kristiansund med på telefon. Det var her vi stiftet det som nå er Barnekreftforeningen. Mye har skjedd siden den gang, men når vi ser alle aktivitetene som skjer i foreningen, TV-aksjonen med familiehus og alle midlene til forskning, så har vi ikke levd forgjeves, istemmer Grete og Gunnar.
Du kan lese mer om grunnleggerne av Barnekreftforeningen i denne artikkelen.

Sykdommen preger henne
For Hilde ble det to og et halvt år med behandling og hun ble erklært 99 % frisk da hun var 10 år. Helt fram til fylte 21 år gikk hun til kontroller på Rikshospitalet.
— Jeg er nok fortsatt merket av sykdommen og sliter med enkelte seneffekter som mye vondt i leddene og generelt smerter i kroppen. Opplevelsene jeg hadde i barndommen vil alltid forfølge meg og være en del av meg og min personlighet. På sykehuset hadde jeg ofte besøk av min beste venninne, Anne Lillejordet. Og siden jeg er enebarn har hun blitt som en søster for meg. Vårt vennskap er urokkelig, og vi henger sammen nesten hele tiden den dag i dag.

TROR PÅ ÅPENHET: Hilde og familien har hele tiden vært åpne om Hildes diagnose og behandling. Her forteller de sin historie i en tidlig utgave av Barnekreftforeningens medlemsmagasin.
Faksimile: Privat
Barnekreftforeningen er viktig
Selv om Hilde nå har vært frisk lenge har Barnekreftforeningens arbeid en spesiell plass i hennes hjerte.
— Jeg ble selv reddet av forskning som fant nye og sikrere behandlingsmetoder. Barnekreftforeningen investerer i livsviktig kunnskap hvert år. I tillegg er foreningen en arena å møte andre som står i det samme som du selv og din familie gjør. Det nettverket er mye verdt for mange. Det gjør meg stolt å tenke på at jeg og min familie var med på etableringen, sier Hilde.