Jeg møter Vibeke Conradi og Gunnar Lunde utenfor Majorstuhuset, der de står og prater, blant folk som haster til og fra t-baner, busser og trikker. Vi rusler mot Frognerparken, mens praten går lett. De har kjent hverandre lenge, Vibeke og Gunnar. Faktisk akkurat like lenge som Barnekreftforeningen har eksistert. Pluss et par dager, eller kanskje uker.

Det var tilbake i 1982 at de satt på hvert sitt sykehus, med hvert sitt barn med kreft, og savnet noen likesinnede å snakke med.

Det var Gunnar som først ringte legen på Rikshospitalet, for å høre om det ikke fantes noen andre i samme situasjon. Eller var det kanskje omvendt?

– Skal jeg korrigere, avbryter Vibeke, og ler. – Vi ringte til Riksen og spurte overlege Sverre Lie om han hadde noen gode foreldre å anbefale, og der kom dere inn, sier Vibeke.

– Ja, fordi Grete, kona mi, hadde sagt til Lie at hvis det er noen som snakker om forening så er vi veldig interessert i det. Og sånn ble det, sier Gunnar. Og så er de visst ganske enige likevel.

Starten på eventyret

Vi er kommet til Anne på Landet, den lille kafeen midt i Frognerparken. Rundt oss summer det av mennesker og liv fra de utallige små bordene. Og også på Oslo sykehusene summet og sitret det i noe nytt de dagene i 82.

Det tok ikke lang tid før Vibeke og Gunnar hadde samlet en liten gjeng. Og så satt de der, på det første møtet på Larkollen. Det skulle lages planer, settes opp mål. – Til å begynne med var det å sette ting i system. Vi satte opp punkter og målsettinger. Så ble vi enige om at nå, nå har vi starta, sier Gunnar.

Men det var ikke alt de var helt enige om, foreldrene i gruppa. – Det var jo to poler. Den ene var vi gutta som skulle bygge verdens største bedrift. Og så var det jentene og de var mer der at … det er viktig med ungene også da, sa de, sier Gunnar, og ler litt oppgitt.

– Ja, og at det var greit om man kunne få en kopp kaffe mens man ventet også, skyter Vibeke inn. – Ja, nettopp, de tingene som gikk på at forholdene legges til rette for de som er under behandling, sier Gunnar. – Og jeg vet jo hvem det er jeg heier på nå, selvom jeg var mer på guttas lag i starten der, fortsetter han.

Det var vel da det raknet

Men hva var det egentlig som var grunnen til at de ville starte forening?
Det var Vibeke som for alvor hadde kjent hvor urettferdig det kunne være på sykehuset. Da datteren hennes fikk tilbakefall, og Oslosykehuset ikke kunne gjøre mer, ble den lille familien sendt til Trondheim, og til en lege som drev med ny behandling. Vibekes datter hadde leukemi og var ikke engang fylt to år.

Det var vel da det raknet litt. For på sykehuset i Trondheim var det sånn at man ikke fikk ha med mer enn en forelder.

Vibeke Conradi

Og vi måtte betale reisen selv, og fikk ikke bo på sykehuset. Alle de praktiske tingene gjorde at det ble utrolig vanskelig, sier Vibeke.

At datteren var så liten, gjorde det ikke enklere. – Ikke kan du si noe, ikke kan du forklare noe. Det er det aller mest grusomme, å levere fra seg et spedbarn til behandlere, og ikke kunne forklare hvorfor de gjør vonde ting mot henne. Og det var jo mye vondt, sier Vibeke.

En pengekasse

Det var ikke bare barna og de pårørende som hadde tunge dager. – De som jobba på Riksen da, de sleit seg nesten helt ut, sier Gunnar oppgitt. Det var på tide å gjøre noe. Få opp stemninga, både for barna, men også for de som var rundt dem.

Og sånn begynte det

Nå skulle det startes opp lag flere steder i landet, og Gunnar, som jobbet i et oljeselskap og reiste mye, fikk oppgaven. Det ble startet lag på alle de fem regionssykehusene.

– Det var alltid moro å komme til et nytt sted og treffe foreldre som ønsket å få til noe felles. Bare den lille tingen at når vi hadde møter på sykehuset, hvor alle de som var inne på behandling var invitert, så ble vi foreldrene sittende igjen etter møtet. Resten av kvelden prata vi sammen og drakk kaffe. For det trengte folk, sier Gunnar, med glød i stemmen.

På hjemmebesøk hos legen

– Jeg tenker jo at vi var ekstremt heldige med de som jobbet på Ullevål da vi lå der. Jeg har fortsatt kontakt med hun som selvutnevnte seg til sykepleieren vår. Hun snakket jeg med i går faktisk. Og datteren til doktoren vår snakket jeg med for noen uker siden, sier Vibeke varmt, og ler litt.

– Doktor Marstrander inviterte oss jo hjem og alt mulig. Vi fikk veldig mye bra ut av den tiden til tross for at det var mye fælt og, sier hun. Og snille leger og sykepleiere, de finnes det flere av. – Vi hadde en fyr som het Arne Bakken, som ble vår onkel da vi lå på Riksen. En fantastisk mann, sier Gunnar.

Hver gang datteren Hilde skulle på en stor undersøkelse i narkose var Grete, kona til Gunnar med. – Hun satt utenfor undersøkelsesrommet og «leste VG opp ned» som hun sa, sier Gunnar og ler. Hver gang dukket denne Arne Bakken opp, liksom tilfeldig og ble han sittende og holdt henne med selskap, mens Hilde ble undersøkt. Og da de var ferdig sa han; nei nå må jeg visst jobbe litt igjen og forsvant.

Sånn var de folka, sier Gunnar med et varmt smil. – Ja, man er jo veldig prisgitt at man får snille folk. Den gang hadde man ikke noen egen sykepleier heller. Det har man heldigvis ordnet nå, sier Vibeke.

25 millioner og ringerunde

Etter hvert ble det naturlig å knytte bånd til Kreftforeningen, men det var viktig for Barnekreftforeningen å likevel fortsette å være noe eget.

Barnekreftforeningen vokste videre. – Jeg var på en av utdelingene for et par år siden, og det er jo 25 millioner her og 25 millioner der. Mens vi hadde medlemskap på 250 kroner og man ringte rundt til alle venninnene sine og fikk dem til å tegne medlemskap, ler Vibeke varmt. – Ja det er helt fantastisk, skyter Gunnar inn.

– Ja! Pluss alt det bra man gjør for barna da, sier Vibeke. – Ja, begge deler er kjempeviktig. At barna kommer hele ut, men at de også får en behandling som er ordentlig, avslutter Gunnar, og tar en siste slurk av kaffen. Og så er kaffekoppene tomme og sola har beveget seg så langt at den svale skyggen vi satt i er erstattet av varmt sollys.