Maria Winther Gunnes har visst at hun ville bli barnelege helt siden hun selv var barn. Hva det faktisk innebar var litt usikkert for den unge jenta. Da hun skulle velge en retning som medisinstudent senere, var valgene mange.
I dag jobber Maria som både barnekreftlege og forsker. Ser hun tilbake er det flere livshendelser som har ledet henne akkurat dit.
– Og godt er det. Det er dette som gir meg mening, sier Maria.
En klinikk ute i bushen
Da Maria var 17 år, mistet hun pappaen sin til en aggressiv hjernesvulst.
– Det gikk sterkt inn på meg. Før han døde sa han at nå må du finne en kur mot sykdommen min. Jeg tenkte at det var mye å be om, og la det hele til side. Men det er klart at det rørte ved noe i meg, sier hun.
Siden skulle et utenlandsopphold være en trigger for Maria. Hun var eventyrlysten og hadde et ønske om å dra ut i verden for å hjelpe et sted der ressursene var dårligere, og privilegiene var mindre enn i Norge. Ferden gikk til Guatemala.
– Der jobbet jeg på en klinikk ute i bushen. Der ble det tydelig at vi som leger kunne utgjøre en forskjell. Enten hadde de ingenting eller så hadde de det lille vi kunne tilby, sier Maria.
Skulle pasienter fraktes til sykehus, måtte det gjøres med åpen båt på det karibiske hav. Bølgene slo og vinden var sterk.
– Det var ikke mulig for oss å frakte alle som trengte det. Det fantes ikke nok diesel. Vi måtte hele tiden vurdere hva slags sjanse pasientene hadde og handle deretter, sier Maria.
- En pustet og prioriterte i samme takt. Hjemturen til Norge ble en overgang. Jeg syntes det var vanskelig å finne tilbake til noe som engasjerte meg. Jeg gjorde jobben min, skrev ut medisiner mot astma og forstoppelse, men kjente til stadighet på at jeg gjorde ting for pasienter som nesten hvem som helst kunne gjøre, og at jeg ikke utgjorde en så stor forskjell, sier hun.
Trenger flere ben å stå på
Det var da Maria startet i jobben med barnekreft på Karolinska Sykehuset i Stockholm, at hun følte at ting falt på plass.
– Arbeidet der ga meg en større mening. Det var en gave å få utgjøre en forskjell for folk i så tøffe perioder av livene deres, sier hun.
Maria jobber nå som leder av Nasjonal Kompetansetjeneste for solide svulster hos barn på Oslo Universitetssykehus (OUS), og som overlege ved seksjon for hematologi og onkologi på barne- og ungdomsklinikken på Haukeland Universitetssykehus i Bergen. Her jobber hun både med pasienter og med forskning.
– Selvfølgelig er forskningen viktig, nettopp for å kunne gjøre fremskritt og for å komme videre, men det er helt klart at det er møtet med enkeltpasienter og familiene som motiverer meg, sier hun. For Maria går inn i jobben med hud og hår. Akkurat det gjør at hun også trenger forskningen.
– Det fungerer som et pusterom og et avbrekk for meg. Å være barnekreftlege er en tøff jobb, og til tider kan det være vanskelig å begrense seg i faget. Familiene vil alltid ha mer, og en vil helst yte litt bedre hele tiden. Sånn sett trenger jeg flere ben å stå på, sier hun.
Skreddersydd medisin og museforskning
Når Maria får på seg laboratoriefrakken, forsker hun på persontilpasset medisin med støtte fra Barnekreftforeningen. Målet er å finne medisiner som passer så godt som mulig til en bestemt pasient. Skreddersydd, om du vil.
Maria og forskerkollegaene tar i bruk svulster hos pasienter med sjeldne typer av barnekreft, de med tilbakefall og der behandlingen ikke har gått som planlagt.
Svulstene kartlegges, og så tar de svulstvev og dyrker disse videre i laboratoriet. Etter det overfører de pasientkreftcellene inni mus. Hvis kreftcellene vokser fram på riktig måte i musekroppen, kan en bringe de videre i en ny generasjon mus.
– Da har vi plutselig mange mus vi kan teste medisiner og gjøre studier på. Testingen på mus gjenspeiler hvordan pasientene vil svare på behandlingen, sier Maria. Hun og kollegaene vil fortsette å utvikle prosjektet og musemodellen i årene som kommer.
«Forskning tar tid. Vi ønsker så gjerne at det vi gjør skal bety noe for pasienten her og nå. Men forskning består av mange små puslespillbrikker.»
Maria Winther Gunnes
Barnekreftforskningen får et reelt løft
Det er først de siste 5-6 årene at barnekreftmiljøet har fått bedre tilgang på midler til å kunne forske spesifikt på barnekreft.
– Før druknet søknadene i voksenkreft. Der er forskningsmiljøet større. De har flere folk og bedre søknader, sier Maria.
En kan samle inn 50 voksenpasienter til en kreftstudie i løpet av to måneder, men det er umulig ved barnekreft. – Tilfellene av barnekreft er færre, noe som jo er enda godt, sier Maria. Hun er glad for at tilgangen på forskningsmidler har tatt seg opp.
– Det gjør at barnekreftforskningen får et reelt løft og at vi kan ha et godt samarbeid med Barnekreftforeningen, sier hun.
Maria ønsker å fortsette med forskningen på persontilpasset medisin. Forhåpentligvis venter det nye forskningsgjennombrudd. Men hun vil også fortsette med å gjøre det hun liker best: å jobbe med barn med kreft og familiene deres.