– Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare følelsen da jeg fikk vite at jeg hadde kreft. Stille sjokkert? sier Nikoline spørrende.
Det tok tid før Nikoline fra Bergen innså hva som egentlig hadde skjedd og hva hun nå skulle gjennom. Hun var 13 år da hun ble diagnostiert med Akutt lymfatisk leukemi (ALL) i 2017.
– Jeg hadde fått beskjed dagen før om at jeg skulle ta beinmargsprøve, og de forklarte hvorfor jeg måtte ta den, så jeg visste jo på en måte litt hva som skulle skje.
Det er nå fire år siden hun fikk diagnosen. Hun går første året på Åsane videregående skole i Bergen. På fritiden liker hun å være med venner eller gå turer med hunden Ramzi, men innrømmer at favorittdyret er kuer.
Hun prøver å huske tilbake på alt hun har vært gjennom, og er ærlig på at hun ikke kan huske den første tiden så godt.
– Det var en helt ny hverdag. Jeg gikk fra å være elev på ungdomsskolen i åttende klasse, til å være en fulltidspasient på sykehus. Istedenfor skole, måtte jeg ta blodprøver hver tredje time.
Nikoline Strand
Den nye tilværelsen
Livet på sykehuset var en stor endring for Nikoline. Friheten til å kunne leve som andre på hennes alder, ble brått revet vekk.
– Sykehuset ble som et nytt hjem for meg. Jeg ble mer kjent på sykehuset og i gangene der, enn det jeg var i alle gatene i nabolaget mitt. Jeg likte ikke å være der hvis jeg visste at det var en test eller en sprøyte jeg ikke likte, men ellers hadde jeg det hyggelig på mitt eget rom. Der fikk jeg pynte og gjøre det om til mitt eget.
Nikoline drømte om helt vanlige ting som å kunne besøke søsteren som studerer i Tromsø, og spille fotball med laget sitt. Fotballaget var en stor del av Nikolines sosiale krets før hun ble syk, og da hun mistet det, følte hun seg veldig ensom i perioder. Hun drømte også om å kunne ha langt hår igjen, og kunne løpe raskt.
Både skole, venner og de rundt henne har prøvd å forstå situasjonen til Nikoline så godt de kan.
– De gjør så godt de kan, men dessverre går det nok ikke an å forstå det helt, med mindre du har opplevd det selv.
Etter hvert som Nikoline ble bedre, fikk hun Haukeland sykehus sine lærere på besøk slik at hun ikke skulle havne så langt bak sine medelever. Selv om det var utfordrende når kroppen ikke ville spille på lag.
Nikoline fikk mer energi etter at hun begynte å trene sammen med en fysioterapeut under behandling. Det gjorde godt både for kropp og den mentale helsen.
– Guri het treneren min. Hun lærte meg mye om trening og daglig aktivitet som jeg fremdeles bruker i dag. Hun trente meg opp og hjalp meg å nå målene mine.
Moren til Nikoline, Bianca, kan ikke få skrytt nok av Guri som hun mener har bidratt stort til at Nikoline er så bra som hun er i dag. Guri tilrettela treningen ut fra formen til Nikoline, slik at hun fikk vært i aktivitet uansett hva som foregikk.
– Jeg tror måten Guri tok imot henne og lærte henne opp, er årsaken til at Nikoline trener jevnlig og godt i dag også, sier Bianca.
Nikoline måtte klippe håret kort på grunn av hårtap som følger av kreftbehandling. Nikoline var alltid glad og stolt av håret sitt, som hun hadde fått mange fine kommentarer på. Håret ble donert for å lage parykker.
Rehabilitering på Hauglandssenteret
Et av tilbudene som var til stor hjelp for Nikoline, var de to opphold på Hauglandssenteret. Et rehabiliteringssenter de fikk vite om via kreftkoordinator på Haukeland sykehus. På Hauglandssenteret fikk Nikoline utfolde seg selv, og kjenne på mestring gjennom ulike aktiviteter, samtidig som hun møtte andre i samme situasjon.
– Det pleier å vare i flere uker hvis jeg husker korrekt, og du kunne ta med en foresatt hvis du ønsket. Jeg husker at jeg ikke ville dra siden jeg syntes det var kjempelenge. Men når det var tid for hjemreise, ville jeg ikke dra hjem igjen, sier Nikoline og ler.
Nikoline forteller videre at de fikk en aktivitetsplan som viste når det var skole og hvilke aktiviteter som skulle foregå.
– De er også veldig forståelsesfulle om man ikke klarer å bli med på en aktivitet en dag, eller hvis man har lyst til å slappe av.
– Jeg anbefaler virkelig dette. Man lærer så mye nytt, og en får mulighet til å prøve ting man ellers ikke hadde fått prøvd.
På Hauglandssenteret fikk Nikoline et nytt syn på hvordan all aktivitet i hverdagen er bra for kroppen. Tidligere tenkte hun at hun måtte trene eller gå lange turer for å bli bedre. Dette endret seg etter oppholdet på Hauglandssenteret.
– På Hauglandssenteret lærte de meg at bare å svømme i basseng, sykle, eller være i en kajakk, er trening i seg selv. Så nå tenker jeg for eksempel at jeg kan gå til butikken, fremfor å ta buss eller kjøre bil.
Også for moren, Bianca, var oppholdene på Haugland verdifulle.
– Å bli sett, hørt og forstått på den måten vi ble der, er ubetalelig.
Bianca forteller at det å møte andre barn og foresatte i noenlunde samme situasjon der man kunne dele erfaringer, opplevelser, trene og lære sammen, føltes ubegripelig godt.
– Som mor hjalp det meg å koble av, bearbeide, reflektere og søke om diverse midler Nikoline trengte og kunne søke på. Sosionomen og legene var helt fantastiske!
Les mer om Røde Kors Haugaland Rehabiliteringssenter
Minner for livet
Noen av opplevelsene gjennom Barnekreftforeningen som Nikoline husker best er turene hun dro på.
– Jeg dro til Frankrike og der ble jeg veldig godt tatt vare på, samtidig som jeg fikk mange helt nye opplevelser. Jeg var også på rehabiliteringscamp i Irland i en uke, og det er minner jeg vil ha for alltid, sier Nikoline mens hun ser drømmende ut i lufta.
Mor Bianca forteller at de fikk høre om turen til Paris på Haukeland. Det var en reise i regi av Barnekreftforeningen Vestland. Selv om de egentlig trodde at de hadde søkt på skvadronturen som Barnekreftforeningen og Luftforsvaret arrangerer hvert år.
– Jeg fikk litt panikk da jeg fikk vite at det egentlig var en tur for ferdigbehandlede barn i følge med to frivillige. Nikoline var under behandling, og det var en reise med offentlig fly osv. Men turen var verdt alt, ubetalelig!
På denne turen fikk Nikoline treffe ungdommer som hadde overlevd. Ungdommer som forsto når hun reagerte på lukter og lyder. Moren forteller at turen ga dem en dybde av håp og tro, og ikke minst minner og venner for livet.
– Jeg skulle ønske at storebror også kunne vært med på turen. Da hadde han kanskje forstått sykdommen bedre. Han var 16 år og Nikoline var 14 år på det tidspunktet. Ungdommene på turen snakket åpent og ærlig om det de hadde vært igjennom, sier Bianca.
Rehabiliteringscampen i Barretstown, Irland
Da vi spurte Nikoline om hun ikke kunne fortelle litt mer om campen i Irland, nikket hun begeistret.
– Rehabiliteringscampen i Irland er et av favorittminnene
mine, sier hun.
Campen fikk de vite om via Barnekreftforeningen. Turen til Irland var både spennende og skummel. Det var første gang i sitt liv, at Nikoline reiste alene.
– Jeg reiste sammen med fem andre som hadde gjennomgått, eller gikk gjennom kreftbehandling, og to ledere. Da vi kom frem fikk vi tildelt ID-kort, og ble delt inn i grupper med de andre som var der.
Nikoline forteller videre at hun og en annen jente kom på gruppe med noen tyske jenter, mens guttene de reiste sammen med kom på gruppe med noen spanske gutter.
– Vi hadde ikke lov til å bruke mobil, slik at man skulle være mer sosial, noe jeg var skeptisk til på begynnelsen. Etter hvert la jeg ikke merke til det, sier Nikoline og smiler.
Moren til Nikoline var nok noe mer bekymret for den mobilfrie regelen. Men etter at hun fikk møte gruppen med barn og kyndige sykepleiere som skulle være med på turen, følte hun seg trygg.
– Det var god oppfølging, og jeg fikk tilbakemeldinger fra sykepleier underveis i oppholdet. Det gikk egentlig smertefritt, og det var nok godt for oss begge etter å ha vært sammen 24/7 i to år non stop, innrømmer Bianca.
Timeplanen i Barretstown var smekkfull av morsomme aktiviteter som klatring, kajakk og pil og bue.
– Etter hver aktivitet fikk vi en medalje vi kunne klippe ut og lime inn i en «scrap book» vi laget en av de siste dagene, sier Nikoline.
– De hadde planlagte måltider, og noe som var kjempegøy var at det var et danseshow under hver middag! Alle lærte en ny dans, også noen av dagene lærte vi litt om de forskjellige landene som var med.
De viktige pausene
Til tross for den tette timeplanen, var et punkt på timeplanen spesielt viktig i Barretstown, nemlig det å ta pauser. Avslapning var en del av programmet.
– Etter lunsj slappet vi av en time. Man kunne sove, lese bok eller gjøre noe annet. Jeg trodde ikke jeg trengte det siden jeg ikke klarer å sovne på en time, men det hjalp meg veldig. Da klarte jeg bedre å gjøre aktivitetene etter lunsj og følte meg mer uthvilt.
Kunsten å ta pauser, omtaler Nikoline som et viktig verktøy som har hjulpet henne mye.
"Jeg er blitt flinkere til å kjenne etter når jeg trenger pauser, og tenker at jeg ikke skal overarbeide meg selv".
Nikoline Strand
Nikoline kan ikke få utrykt nok hvor mye hun anbefaler denne turen.
– Det er så godt å komme seg ut, og få nye internasjonale venner. Man får prøvd seg på nye aktiviteter, jeg ble for eksempel veldig glad i pil og bue, forteller hun med et entusiastisk glimt i øyet.
Støtten og hjelpen underveis
Når man får en kreftdiagnose som ungdom følger det mange tanker og følelser som ikke alltid er like lett å håndtere alene. Et godt støtteapparat og mennesker som bryr seg blir ekstra viktig i denne tiden. Nikoline forteller at hun har vært kjempeheldig som har en stor familie rundt seg som hjalp til masse, og venner som tok kontakt og kom på besøk. Hun forteller at hun også fikk god hjelp og støtte fra sykehuset blant annet via sykehusskolen.
– Både treneren min, legene og sykepleierne kunne ikke vært bedre, alle var koselige og snakket til meg selv om jeg bare var innom i en dag. De sier fremdeles hei, hvis de ser meg.
Selv om Nikoline hadde mange gode støttespillere rundt seg da hun hadde kreft, betydde støtten fra mamma, Bianca ekstra mye.
– Hun var der hele veien i behandlingen. Hun lærte seg hva de ulike blodprøvene betydde slik at hun visste hva jeg trengte mere av. Hun tok imot alt jeg kastet mot henne. Hvis jeg var kjempesur en dag, eller ikke klarte å gå ut av sengen, var hun alltid der og støttet meg.
Friskmeldingen
Nikoline husker godt prøvesvarene sine og minnes godt de øyeblikkene der hun fikk beskjed om at hun kunne dra hjem.
Juni 2020, ble hun friskmeldt.
Etter friskmeldingen har jeg ikke merket noen drastiske endringer i kroppen. Jeg har merket at jeg lettere kan bli sliten og svimmel. Det positive er at jeg liker flere typer mat enn det jeg pleide. Jeg var kjempekresen på mat, mens nå prøver jeg nesten all mat.
Livet etter behandlingen
I dag er Nikoline kreftfri. Men å få en så alvorlig diagnose som kreft setter spor i et ungt sinn. Spesielt tungt var det da hun mistet venninnen i paralellklassen, som fikk kreft nesten samtidig som Nikoline.
Nikoline forteller at hun bruker det hun lærte gjennom oppholdene på både Hauglandssenteret og Barretstown.
– Jeg fikk også mye hjelp da jeg var under behandling, som PT og hjelp til treningen. Dette har gitt meg mange nye verktøy som hjulpet meg i hverdagen.
Turene hun var med på, har også gjort godt for den mentale helsen.
– De hjalp meg å bli sosial igjen, og finne folk på min egen alder. Bare det å kunne møte folk, gå på restaurant eller kino og snakke med noen tror jeg er viktig.
Moren fortsetter med å fortelle at støtten underveis fra St. Pauls skole i Bergen var av stor betydning.
– De tok virkelig godt vare på oss, og fulgte opp Nikoline.
Bianca forteller at lærere og klassen jevnt og trutt ga lyd fra seg til Nikoline så hun skulle føle seg inkludert.
– De sendte snaps, laget film og overrasket oss med frokost på døren hjemme. Lærerne beroliget oss foresatte angående kunnskapshull Nikoline fikk, og fortalte at alt ville ordne seg. De stilte til og med opp med sommerskole i fellesferien. Rektor og lærerne fortjener en gullmedalje, spør du meg, sier moren henrykt.
Setter mer pris på livet
Da Nikoline var syk, gruet hun seg veldig til å begynne på videregående. Hun hadde hørt at det skulle være mye vanskeligere.
– På grunn av all hjelpen og støtten jeg fikk fra lærerne, har jeg et bra karaktersnitt og klarer å være på skolen fulltid.
For øyeblikket drømmer hun om å kunne fullføre videregående skole, og kanskje til og med på sikt, dra i Forsvaret. Hun reflekterer over hvordan sykdommen preger livet hennes i dag, og tror bestemt at hun setter mer pris på ting.
– Hvis jeg går en tur blir jeg litt glad, for jeg trenger ikke ha noen med meg i tilfelle noe skulle skje. Jeg tror også at jeg tenker mer på hvordan jeg oppfører meg mot andre siden jeg kanskje ikke vet hele dere historie.
Hvis hun skulle gitt noen råd til andre som er i hennes situasjon basert på sine erfaringer, tror hun at det er viktig å sette pris på hvem du har i livet.
– Det er ikke alle som er like heldige, og har så mange som er der og støtter deg og vil hjelpe deg. Så sett pris på de som er med deg hele veien, for det er tungt for de også, avslutter den reflekterte jenta tankefullt.