Sykdom er en del av livet barn som tåler å snakke om. Det beste er at du snakker åpent og ærlig om det som skjer og bruker ordet kreft. Det gjør det lettere for barn å forstå det som skjer og mestre situasjonen de er i.
Barn forstår fort om de kan snakke om vanskelige saker med deg. Vær derfor åpen og still gjerne spørsmål om hva barnet selv tror om situasjonen. Barn trenger å vite at du tåler å høre om det som er vanskelig. Fortell at du er sterk nok til å høre vanskelige spørsmål og tanker barnet har.
Informasjonen må være alderstilpasset og gjerne snakkes om i små porsjoner.
Under finner du råd og tips om hvordan du kan snakke med barn i alderen 2 til 5 år om kreft. Velg de rådene som passer for deg og dine barn.
Vi har egne artikle for andre aldersgrupper, de finner du her:
Snakk med barn fra 6 til 12 år
Snakk med ungdom fra 13 til 18 år
Har du flere barn? Da er det bra å starte med en felles samtale med alle barna. Bruk ord de minste forstår.
Før du snakker med barnet
Sett av god tid slik at dere kan være sammen uten å bli forstyrret. Barn kan ha spørsmål og behov for kontakt i etterkant.
Forbered gjerne tegninger, bilder eller dukker som kan hjelpe deg med å fortelle – det kan gjøre det lettere for barn å forstå. Billedbøker kan også brukes.
Inviter gjerne andre nære personer av barnet til å delta i samtalen sammen med deg. Det kan være andre i familien, omsorgs- eller ressursperson, eller andre som kan støtte deg.
Velg et sted og tidspunkt som passer for barnet slik at barnet er rolig og uthvilt når du vil snakke om helseutfordringene.
Kjenn etter om du er rolig før du snakker med barnet. Små barn er mer vare for endringer i voksnes humør, følelser og atferd enn for det som blir sagt. Følg med på ansiktsuttrykkene og stemmen din når du snakker med barnet. Øv gjerne på forhånd.
Noen ganger vil gjerne ikke barnet sette seg ned og snakke, vær derfor var for spørsmål som kan komme uten at du er forberedt. Barn i denne alderen tar gjerne inn veldig lite informasjon om gangen, dette er helt naturlig for denne aldersgruppen.
Husk å sjekke ut etterpå med spørsmål for å sikre at barnet har forstått informasjonene korrekt.
Når du snakker med barnet
Under er det et forslag til hvordan du kan lage din egen forklaring. Velg, bytt eller legg til ord som passer deres situasjon.
- Si til barnet at det er noe du vil snakke om
- Navn på den som er syk har fått en sykdom i magen/hodet/blodet/…
- Det er en kul som har vokst i hodet eller magen
- Kreftsykdommen og behandlingen gjør at h*n...
- har vondt i magen/hodet/ …
- at hodet/magen/… ikke virker som de skal.
- er svimmel/kvalm/urolig/skjelver/svetter/har feber/ …
- ikke orker å gå/stå opp/snakke/jobbe/leke/være ute/ …
- ikke greier å spise så mye.
- ikke får sove om natta.
- er mer/mye trøtt/trist/urolig/sur/sint/sløv/ …
- må være mye på sykehuset
- Du har kanskje sett at h*n har vært eller er syk, annerledes, trøtt, trist, sint ...
- Det er fordi sykdommen, har …
- Nå skal h*n få behandling for kreften
- Den som skal hjelpe er legen og de andre på sykehuset
- De heter … og er veldig snille og de beste til å behandle kreft sånn at h*n får mindre vondt, er mindre kvalm, trøtt, trist, får sove bedre om natta..
- Du kan besøke der h*n får hjelp. Du kan se hvordan det ser ut på sykehuset og hvem som hjelper han/hun. På sykehuset blir de glade når søsken kommer på besøk.
Tegn, eller vis bilder (du har forberedt) mens dere snakker. Strektegninger er helt fint. Du kan også leke forklaringer med dukker eller figurer for de aller minste.
Følg med på hva barnet sier og hvordan det reagerer. Tilpass det du sier og måten du er på til hvordan barnet reagerer. Vær opptatt av det barnet er opptatt av. Hvis barnet viser følelser, si at du forstår hvis han eller hun blir lei seg eller redd. Du kan si det er vanlig at barn blir trist, sinna eller redd når noen blir syke, har det vanskelig eller vondt.
Det er bedre med korte forklaringer fordelt på flere samtaler, enn en lengre samtale med lange forklaringer.
Bruk enkle og konkrete ord. Bruk navnet på sykdommen. Barn trenger ikke vite alt, men det som sies må være sant.
Fortell at ingen barn kan gjøre andre friske. Det kan kun voksne hjelpe med. Fortell hva som skjer videre med behandlingen og hvordan familiens hverdag skal være. Barn trenger å høre at de er like elsket som før. Gjerne mange ganger. Sykdommen er ingen sin skyld.
Be gjerne barnet fortelle om hva dere har snakket om. Noen ganger forstår barn ting på en annen måte enn det vi voksne tror. Spør barnet om hva hun eller han tror sykdommen er og hva det gjør med deg (eller navnet på den som er syk), og hva barnet tror dere skal gjøre med det. Det hjelper både barnet til å forstå og hjelper deg til å finne ut hva barnet har forstått.
La barnet få pauser eller gi det lov til å avbryte før du er ferdig med det du vil si. Ta opp tråden litt senere eller en annen gang som passer. Det viktige er at dere begynner å snakke om sykdommen og behandlingen. Barnet vet da at det er lov å snakke og spørre.
Avslutt med å snakke om noe hyggelig dere kan gjøre. At dere kan synge, lese, bygge med klosser eller gå tur. Fortell at det er lov å ha det bra og gjøre vanlige ting selv om man selv eller noen i familien er syk.
Etter og mellom samtaler
Vær tilgjengelig for barnet, i tilfelle hun eller han blir mer kontaktsøkende eller har spørsmål om det dere har snakket om. Hvis ikke du kan være tilgjengelig er det kanskje andre som kan være det?
Lag gjerne en enkel oversikt over familiens hverdag, over hverdagsrutiner, barnehagen og hvem som hjelper familien.
Ha flere samtaler hvis behandlingen varer over tid. Gjerne når det føles naturlig, har gått litt tid eller når det skjer endringer med barnet eller det som skjer på sykehuset. Det kan også være fornuftig å gjenta informasjon til barn.
Del det du har fortalt barnet med andre nære og viktige personer for barnet. Det kan være steforeldre, familie, venner, naboer, helsesykepleier eller ansatte i barnehagen. Gi dem lov til å snakke om sykdommen med barnet. Da vet de hva som er sagt til barnet og kan støtte og bekrefte det du har fortalt. Del gjerne tegninger, bilder eller bøker du har brukt.
De som jobber i barnehagen har taushetsplikt om helseopplysninger og andre personlige forhold.'
Alle søsken har rett til å få informasjon på sykehuset der den som er syk mottar behandling. Der har de god kunnskap om diagnosen, behandling og prognose. De har også god erfaring i å samtale med både barn og voksne. Familiesentre gir også gode samtaletilbud til barn og unge.
§ 10 a. Helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som er pårørende til foreldre eller søsken
Faglig innhold er levert av BarnsBeste.