Tenåringer forstår fort om de kan snakke om vanskelige saker med deg. Vær derfor åpen og still gjerne spørsmål om hva tenåringen selv tror om situasjonen. Tenåringer trenger å vite at du tåler å høre om det som er vanskelig. Fortell at du er sterk nok til å høre vanskelige spørsmål og tanker tenåringen har.
Informasjonen må være alderstilpasset og gjerne snakkes om i små porsjoner.
Under finner du råd og tips om hvordan du kan snakke med tenåringer fra 13 til 18 år om kreft. Velg de rådene som passer for deg og dine barn.
Vi har egne artikle for andre aldersgrupper, de finner du her:
Snakk med barn fra 2 til 5 år om kreft.
Snakk med barn fra 6 til 12 år om kreft.
Har du flere barn? Da er det bra å starte med en felles samtale med alle barna. Bruk ord de minste forstår.
Før du snakker med tenåringen
Snakk med ungdommen på forhånd slik at den er forberedt før samtalen. Det er ofte at eldre søsken har forstått at noe er galt, de har gjerne oppfattet ordet kreft og kan være urolige og redde for at den som er syk, ikke skal komme hjem igjen. Sett av god tid slik at dere kan være sammen uten å bli forstyrret. Tenåringen kan ha spørsmål og behov for kontakt i etterkant.
Forbered gjerne tegninger eller bilder som kan hjelpe deg med å forklare sykdommen. Bøker og nettsteder som handler om situasjoner lik deres kan også brukes.
Unge vil ha ærlig og konkret informasjon om situasjonen. Forbered gjerne informasjon om diagnose, behandling og prognose.
Inviter eventuelt andre nære personer av tenåringen til å delta i samtalen sammen med deg. Det kan være andre i familien, omsorgs- eller ressursperson, eller andre som kan støtte dere.
Velg et sted og tidspunkt som passer for tenåringen, slik at han eller hun er rolig og oppmerksom når du vil snakke om helseutfordringene.
Øv gjerne på forhånd på å snakke rolig og direkte. Gå rett på sak og vær konkret. Vær ærlig på at sykdom kan være vondt og vanskelig, samtidig som det er en naturlig del av livet.
Når du snakker med den unge
Under er det et forslag til hvordan du kan lage din egen forklaring. Velg, bytt eller legg til ord som passer deres situasjon. Bytt ut med riktig navn.
- Si til den unge at det er noe du vil snakke om.
- Navn på den som har er blitt syk, har fått kreft.
- Kreft er en sykdom som kan være en svulst i benet, i hjernen, tarmen, nervesystemet etc. som påvirker kroppen.
- Kreftsykdommen og behandlingen gjør at (bruk navnet på) har:
- har smerter i magen/hodet/ …
- at hodet/magen/pusten/beina/tankene/ … ikke fungerer som det skal.
- er svimmel/kvalm/deprimert/urolig/stresset/ engstelig/skjelver/svetter/ har feber/er tungpustet/ …
- ikke har energi til, eller ikke greier å gå/stå opp/snakke/jobbe/treffe andre/være ute/være med deg på trening/hjelpe til med lekser/ …
- ikke greier å spise som vanlig, har dårlig matlyst.
- sover dårligere.
- er mer trøtt/trist/urolig/sur/sint/sløv/fjern/ukonsentrert/ …
- må være lenge på sykehuset
- Du har kanskje sett at h*n har vært syk, annerledes, trøtt, trist, urolig, sint. Det er på grunn av kreften. Nå skal h*n få behandling for kreften.
- De som skal hjelpe er legen, sykehuset, psykologen, andre …
- De heter … og er dyktige til å behandle (navnet på kreftsykdommen) sånn at smertene blir mindre, h*n blir mindre kvalm, trøtt, trist/deprimert, urolig/engstelig, stresset og får hjelp til å sove bedre.
- Du kan komme på besøk der h*n får hjelp og se hvordan det er der, få vite litt om behandlingen og hilse på de som jobber der. Snakk ærlig, rolig og konkret. Bruk navnet på sykdommen. Den unge trenger ikke vite alle detaljer, men det som sies må være sant.
Bruk bilder og informasjon du har forberedt som hjelpemidler i samtalen. Ha det gjerne liggende mellom dere eller oppe på skjermen mens dere snakker og se på det sammen.
Følg med på hva den unge sier og hvordan han eller hun reagerer. Tilpass det du sier til hans eller hennes reaksjon. Hvis den unge viser interesse eller spør om et tema, så vær opptatt og snakk om det.
Fortell at ingen barn eller unge kan gjør andre friske. Det er de voksnes ansvar, og det er helsepersonell som kan gi god behandling.
Barn og unge trenger å høre at de er like elsket som før. Gjerne mange ganger. Kreftsykdommen er ikke noen sin skyld. Spør den unge om hvordan hun eller han forstår det dere har snakket om. Noen ganger forstår ungdom ting på en annen måtet enn vi voksne tror. Spør om hvordan hun eller han har oppfattet hva kreft er, hva det gjør med deg (eller navnet på den som er syk) og hva den unge har oppfattet dere skal gjøre med det. Det hjelper både den unge med å forstå og hjelper deg til å finne ut hva den unge har forstått.
Ta pauser når du snakker og del gjerne opp det du ønsker å si i flere samtaler. Det gir den unge muligheten til å reagere og ta inn over seg det dere snakker om. Hvis den unge gir uttrykk for at dere har snakket nok, kan du si at dere kan avslutte samtalen nå og snakke mer siden. Det viktige er at dere har begynt å snakke om det. Den unge vet da at det er lov å snakke og spørre.
Avslutt med å snakke om noe hyggelig dere kan gjøre. At dere kan spille spill, gå tur, bli med på kamp, forestilling, se film, hjelpe med lekser, og at tenåringen kan fortsette vanlige aktiviteter som å gå på skolen, trene, være med venner og leve så normalt som mulig. Fortell at det er lov og viktig for unge å ha det bra selv og gjøre kjekke ting, selv om (navnet på den som er syk) er syk.
Etter og mellom samtaler
Vær tilgjengelig for tenåringen, i tilfelle hun eller han blir mer kontaktsøkende eller har spørsmål om det dere har snakket om. Hvis ikke du kan være tilgjengelig er det kanskje andre som kan være det?
Fortell hva som skjer videre, hva de voksne gjør med sykdommen og hvordan familiens hverdag skal være. Lag gjerne enkel oversikt over familiens hverdag, over hverdagsrutiner, skolen og hvem som hjelper familien. La den unge delta i planlegging og hvordan han eller hun kan bidra i familien uten å ta for mye ansvar.
Ha flere samtaler hvis behandlingen varer over tid. Gjerne når det føles naturlig, har gått litt tid eller når det skjer endringer med ungdommen eller helseutfordringen.
Del det du har fortalt med andre av den unges nære og viktige personer. Bestem sammen med den unge hvem dere kan snakke om helseutfordringene med. Det kan for eksempel være den andre forelderen, steforeldre, familie, venner, kjæreste, trener, lærer, helsesykepleier.
Alle søsken har rett til å få informasjon på sykehuset der den som er syk mottar behandling. Der har de god kunnskap om diagnosen, behandling og prognose. De har også god erfaring i å samtale med både barn og voksne. Skolehelsetjeneste eller familiesentre gir også gode samtaletilbud til barn og unge.
§ 10 a. Helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som er pårørende til foreldre eller søsken
Det er både lurt og lov å ha noen andre å prate med – i tillegg til familien. Det kan gjøre det lettere for andre å forstå. Lærere kan for eksempel gjøre skolehverdagen enklere og venner kan gi god støtte. De som jobber i skolen har taushetsplikt om helseopplysninger og andre personlige forhold.
Faglig innhold er levert av BarnsBeste.