Osterøy er et lite samfunn med bare 8000 innbyggere - så når et barn får en kreftdiagnose, får folk høre om det. Alle på Osterøy kjenner litt til alle og alle får med seg hva som skjer. Malin, Malin og Linn har kjent hverandre lenge.

Hvorfor Løp for meg?

Malin M. S. er styremedlem i Barnekreftforeningen Vestland og har tidligere vært med å arrangere Løp for meg i Bergen. Der deltok også Linn og ungene. - Vi tenkte at dette klarer vi å arrangere på Osterøy også! Det går jo til et så godt formål, og vi hadde lyst til å bidra, forteller Linn engasjert. Men så kom koronaen.

Du skal ha overskudd til å arrangere noe sånt. Men nå er det noen år siden Malin og jeg hadde ny-diagnostiserte unger. For Malin Teigland er det ikke så lenge siden. Vi har hatt lyst til å arrangere Løp for meg i flere år og i år passet det endelig, sier Malin M. S.

Hvorfor valgte dere ikke bare en digital innsamling?

- Det er noe med å lage blest om barnekreftsaken, forteller Linn. Jeg visste ikke hva Barnekreftforeningen var eller knapt hva barnekreft var, før sønnen min ble syk med leukemi i 2013. Folk må få kunnskap. Det er mye enklere å støtte en sak, når du vet at pengene går til en organisasjon som Barnekreftforeningen – som gjør så mye for å støtte og hjelpe familiene som rammes av barnekreft. I tillegg til å bevilge penger til livsviktig forskning på barnekreft.

- Vi er helt overveldet over hvor mange som deltok i helgen. Det ble mye større enn vi hadde drømt om. Og at vi klarte å samle inn over 260 000 kroner, er helt utrolig!

Malin T, Linn og Malin M. S.

Alle innsamlede midler fra Løp for meg Osterøy går uavkortet til Barnekreftforeningen og deres arbeid for barn og unge med kreft og deres familier.

• 

• 

• 

• 

Hvordan har disse årene vært for dere?

- Vi hadde så vidt fått hodet over vann etter de første årene med tvillinger, da vi fikk beskjed om at den ene tvillingen på 2 år hadde leukemi, forteller Linn. Eldstemann var da 5 år. Det var beintøft – spesielt det første året. Du lever i en boble hvor det handler om å overleve.

Jeg kan telle på en hånd hvor mange netter Mads var hjemme i løpet av de første åtte månedene. Vi bodde på sykehuset.

Linn Gerhardsen

Livet med kreft handler om å holde seg unna sykdom, så du rekker neste behandling om tre uker. Heldigvis fikk vi behandling på Haukeland sykehus – kun 40 minutter med bil hjemmefra. Det går bra med Mads nå. Han er friskmeldt, fortsetter Linn.

Hvordan får man hverdagen til å gå opp?

- Det var en berg- og dalbane, sukker Malin M.S. Vi hadde dårlig samvittighet uansett hva vi gjorde. Var vi på sykehuset, hadde vi dårlig samvittighet for de hjemme, og var vi hjemme, hadde vi dårlig samvittighet for de på sykehuset.

Jeg var i en overlevelsesmodus. 2,5 år av livet ditt føltes som en evighet. Isolert fra familie og venner og fra livet du kjenner.

Malin Mjelstad-Svardal

Jeg husker lite av det første året. Mannen min og jeg byttet på å være på sykehuset eller hjemme. Vi hadde en slags vaktordning. Da Embla ble ferdigbehandlet, og vi skulle tilbake til jobb og skole, følte jeg meg helt tom. Først da kunne vi foreldre tillate oss å reagere og slippe følelsene løs.

Koronaen

Fillip var 9 år da han ble syk i 2020, forteller Malin T. Han hadde kreft da koronaen kom, så vi måtte leve veldig isolert hele tiden. Søsknene hadde lyst til å besøke broren sin, men fikk ikke lov. Besteforeldrene turte ikke å komme inn til oss, selv om de var friske. Vi tok ingen sjanser. De vinket gjennom vinduet.

Felles skjebne

- Ja, det er en styrke at vi har hatt hverandre. Vi forstår hverandre. Vi vet akkurat hvilke følelser man har og vet akkurat hva vi har stått i. Det må bare oppleves for å skjønne hvor vondt det er å være så redd for ungen din. Hvor sliten man blir av å bo på sykehus. Hvor totalt utmattet man blir av å gå inn den sykehusdøra til enda en behandling, sier Linn.

Når et barn får kreft – rammes hele familien. Også søsken

- Det har vært kjempetøft for søsknene. I hverdagen strekker ikke tiden til for alt som skal skje. Søsken får mindre tid og vi rekker ikke å stille opp på aktiviteter sammen med dem. Alt handler om å beskytte datteren din, slik at hun blir frisk igjen. Alt er bare kaos. Du må bare stå i det, selv om du vet at de andre barna er skadelidende. Du har ikke noe valg, sukker Malin M.S.

Hvordan rammes lokalsamfunnet?

Folk har vært litt redde for å si noe feil, forteller Linn. Hvis du ikke vet hva du skal si, si akkurat det eller si at vi tenker på dere. Ikke vær redd for å ta kontakt. Mange har hatt lyst til å hjelpe, men noen har kanskje ikke kjent oss så godt. Etter alle disse årene, ble Løp for meg en mulighet til å hjelpe.

Løp for meg på Osterøy ble så mye mer enn vi hadde turt å håpe på, sier Linn med et stort smil. Vi er så utrolig takknemlige for alle som har delt denne dagen med oss.

Uten alle gode hjelpere har dette ikke vært mulig. Familie og venner har virkelig stått på. Over 30 kaker og sikkert like mange kaffekanner har blitt levert. Lokalt næringsliv har sponset både premier, bananer, saft og vann. Tusen tusen takk alle som har bidratt, deltatt og støttet saken, avslutter trioen fra Osterøy.

Og ryktene sier at det blir et nytt Løp for meg neste år!

Noen tips til dere som har lyst til å arrangere Løp for meg

Bare gjør det! Det er lite man kan gjøre feil på et slikt arrangement. De som vil gi gjør det, og det går til en god sak. Ikke være redd for å be om hjelp fra familie, venner og lokalt næringsliv, avslutter Linn.

Har du lyst til å være med på Løp for meg i september?

Finn et lokalt løp i nærheten av deg på denne siden, eller arranger ditt eget løp i september. Klikk her for mer informasjon om hvordan DU kan delta på årets Løp for meg.