Hovedformer

Rhabdomyosarkomer kan opptre på mange ulike steder i kroppen. De vanligste er hode og hals, genitalier og urinveier, samt i armer eller ben. Ved lokalisert sykdom er sted, størrelse, lokal innvekst og lymfeknutespredning av betydning for valget av behandling. Det finnes to varianter av sykdommen:  

• Embryonalt rhabdomyosarkom er den vanligste formen og har ofte gunstig prognose, spesielt hvis den er lokalisert på lett synlige steder. Svulster som sitter i nærheten av hjernehinner (som i nese, bihuler og svelget) eller i blæren eller prostata, kan være vanskelige å fjerne helt ved kirurgi og har dermed noe dårligere prognose.

• Alveolært rhabdomyosarkom er sjeldnere. Denne formen er oftere lokalisert til armer og bein og har en tendens til spredning (metastaser) og tilbakefall. Fjernmetastaser forekommer hos ca. 20 %, og opptrer oftest i lungene, men kan også forekomme i lymfekjertler, beinmargen eller skjelettet.

Symptomer

Symptomene på rhabdomyosarkom varierer, avhengig av hvor svulsten befinner seg. Det første symptomet kan være en synlig, og ofte smertefri kul/hevelse, som vokser raskt. Hos enkelte kan det forekomme blod i urin eller blod fra skjeden. Noen kan også oppleve problemer med å tømme blæren. Hvis svulsten sitter i hodet eller halsen, kan den presse på nerver og føre til lammelser i ansiktet eller øynene. 

Undersøkelser og diagnose 

Blodprøvene er vanligvis normale, og det finnes ingen spesifikke tumormarkører. Bildediagnostikken inkluderer ofte både ultralyd-, CT- og MR-undersøkelser av tumorområdet. Som ved andre solide svulster, er biopsi helt avgjørende for å kunne stille diagnosen.

Behandling 

Cellegift i tillegg til kirurgi og strålebehandling, har økt overlevelsen betydelig for rhabdomyosarkom de siste årtier. Det gis alltid cellegift, men ved rhabdomyosarkom er lokal tumorkontroll ved kirurgi eller stråling spesielt viktig, da den største faren er lokal gjenvekst av tumor. 

Det er alltid ønskelig å fjerne hele svulsten kirurgisk, men det lar seg ikke alltid gjøre på grunn av beliggenhet. I disse tilfellene benyttes strålebehandling.  

Cellegift gis vanligvis i form av meget kraftige kurer som gis hver tredje uke. Som hovedregel gis de første fire kurene preoperativt, etterfulgt av operasjon og/eller strålebehandling og deretter ytterligere cellegiftkurer. 

Etter behandling

Hvilke seneffekter som kan oppstå og i hvilken grad, varierer fra person til person og kommer an på hvilken behandling man har fått.

Les mer om seneffekter etter kreftbehandling her.

Kilde: Barnekreftportalen