Lillesøster Nora døde av kreft da Ingrid Larsen var 15 år. Nå er hun 23, og finner styrke i å bruke den vonde erfaringen til å gjøre en innsats for andre.

Det er bittert og urettferdig. Jeg savner Nora, men jeg må jo gjøre det beste ut av det.

Ingrid Larsen

Hva om det ble forsket nok?

Da Nora var syk, dro vi til København fordi forskning på behandling av Noras diagnose, rhabdomyosarkom, hadde kommet lengre i Danmark. Siden har jeg alltid lurt på hva som hadde skjedd hvis det bare hadde blitt forsket nok, sier Ingrid tankefullt.

Hva om det er noe som kunne vært gjort, noe som hadde fungert. Kunne hun da blitt frisk?

Tenk om forskningen på hennes diagnose hadde kommet lengre. Kunne det ha reddet henne?

Den gangen var Ingrid en ungdomsskoleelev som heller ville henge med venner enn å snakke med foreldre og helsepersonell om følelser knyttet til sykdommen.

Nå er hun student i Bergen med et brennende engasjement for barnekreftsaken. I september arrangerte hun, sammen med en gruppe medstudenter, SMB-løpet (Studentunionen Mot Barnekreft) i Bergen for andre gang.

I år samlet de inn hele 233.552,- kroner til Barnekreftforeningen, øremerket forskning på barnekreft. Ingrid velger å være åpen om hva hun har opplevd, men det har ikke vært noen enkel beslutning.

Vi begynte å planlegge løpet allerede i januar, men bare mine nærmeste venner visste hvorfor barnekreftsaken var så viktig for meg. Jeg ville ikke at folk skulle tro at jeg arrangerte løpet for å få sympati, for jeg gjorde det kun for å bidra til forskning på barnekreft! Pengene vi samlet inn kan hjelpe barn som er i samme situasjon som Nora var i.

Deler for å hjelpe

Ingrid bestemte seg etter hvert for å fortelle historien om Nora, og hva hun selv har vært gjennom.

Jeg bestemte meg for å dele historien min da jeg skjønte at det kunne bidra til å gi løpet mer oppmerksomhet, slik at vi fikk samlet inn mer penger til barnekreftsaken, forteller hun.

Som initiativtaker til SMB-løpet bidrar Ingrid til forskning som kan hjelpe barn med kreft i fremtiden. Beslutningen om å dele tanker og følelser har også en annen verdi, fordi den kan hjelpe barn og ungdommer som har det vanskelig nå. Ingrid håper historien hennes vil finne veien fram til andre i samme situasjon.

Mamma og pappa hadde hverandre, men vi var bare to søsken. Da Nora ble borte følte jeg meg noen ganger alene, og at ingen kunne forstå hvordan jeg hadde det.

Kanskje det sitter en tenåring alene på rommet sitt og leser min historie akkurat nå. Jeg vil fortelle at det en dag kommer til å bli bedre, og at det er helt normalt å kjenne på disse følelsene. Kanskje den tenåringen kan føle seg litt mindre alene?

Hva ville Nora sagt nå?

Selv om Ingrid følte seg ensom i situasjonen som søsken til et barn med kreft, understreker hun at det nære forholdet til foreldre, søskenbarn og venner hele tiden har vært viktig for henne.

Ingrid forteller at hun som tenåring hadde problemer med å vise følelser, men taklet situasjonen gjennom å være aktiv, gå på skolen og være sosial.

Tidvis ga det henne skyldfølelse. Kanskje folk tenkte at hun ikke var lei seg?

Etter at jeg har blitt eldre har jeg skjønt at det er en naturlig måte å sørge og reagere på. Man kan være lei seg selv om man ikke klarer å uttrykke det, og det er verken feil eller unormalt!

Mamma og pappa måtte bruke tid og ta hensyn til Nora da hun var syk. Jeg syntes ikke det var sårt da, og jeg synes det ikke nå. Naturligvis tok jeg mer ansvar og klarte meg selv, det var sånn det måtte være.

Det er ikke slik at jeg har bestemt meg for å takle det på den ene eller den andre måten. Kroppen går i kampmodus når du er midt oppe i det.

Etterpå har jeg alltid hatt lyst til å gjøre noe for å hjelpe andre barn som er i samme situasjon som jeg var i, men jeg trengte litt tid til å finne ut hva. At jeg kan gjøre en forskjell for andre har hjulpet meg videre i sorgprosessen.

Ingrid beskriver de tidlige tenårene som en sårbar tid, og mener opplevelsen har endret henne som person. Det var som om hun fikk et nytt syn på livet, og at andre bekymringer og følelser ble så små. Selv om hun visste at det var normalt, var det vanskelig for tenåringen Ingrid å forstå venninnenes voldsomme forelskelser, krangler over bagateller eller syting over forkjølelser.

Jeg har lovt meg selv å aldri klage over at jeg er forkjøla, men det hender jo at man glemmer seg bort og klager over småting, smiler hun.

Å miste lillesøsteren min i en alder av 15 år har gjort meg bevisst på at livet kan være kort. Man kan ikke være så redd for ting, man må leve livet mens man kan!