Organisering av barnekreftbehandlingen i Norge
Alle barn med kreft har primærutredning og behandling hos et av disse sentrene. Deler av videre behandling kan foregå på andre sykehus, men behandlingsansvaret ledes av de ulike sentrene. Ingen barn og ungdom med kreft i Norge behandles utenom dette systemet. Kreft hos barn og unge rammer en liten gruppe. Behandlingen er vanligvis atskillig mer ressurskrevende enn hos voksne. Disse barna har et langt liv foran seg, og dagens resultater medfører svært mange sparte leveår.
Det er et meget godt nettverkssamarbeid, nasjonalt og internasjonalt, mellom behandlingssentrene.
I Norge er det tre faggrupper som er multidisiplinære med representanter fra alle sentrene:
- Faggruppen for svulster i sentralnervesystemet hos barn
- Faggruppen for kreftsvulster hos barn
- Norsk barneleukemigruppe
Disse gruppene lager norske retningslinjer, blir enige om hvilke behandlingsprotokoller Norge skal slutte oss til, utnevner norske koordinatorer og uttaler seg om helsepolitiske saker.
Fra 1999 har faggruppene hatt en meget stor betydning for tillitsfullt samarbeid mellom norske fagfolk til det beste for pasientene.
Barneonkologi har et tett internasjonalt nettverkssamarbeid, som er bedre utviklet enn i de fleste andre fagmiljøer. Europeiske barnekreftsentre samarbeider på kryss og tvers i nettverket om forskning, samt rådgiving og diskusjoner om kliniske problemer. Nettverket er organisert gjennom den europeiske delen av International Society of Pediatric Oncology (SIOP). I Norden er det et ekstra tett samarbeid gjennom Nordic Society of Paediatric Haematology and Oncology (NOPHO).
Resultatene i Norge ligger på verdenstoppen sammen med Sverige og Finland.
Kreftregisteret har publisert resultater for en 25-årsperiode for solide svulster hos barn. Alle de fire regionene har meget gode resultater og det er ingen forskjell mellom dem. Femårsoverlevelsen ligger rundt 85 prosent, og leukemiresultatene er enda bedre.
Det tette nettverkssamarbeidet mellom fagpersoner er viktig og den regionaliserte organiseringen har vært en suksess. Alle barna behandles innenfor det faglige nettverket. Det er vanligvis tett kontakt mellom pasientene og det barneonkologiske senteret i behandlingsperioden og også nær kontakt med lokale sykehus.
Utredning av mistanke om kreft hos barn er alltid en «øyeblikkelig hjelp»-situasjon. Barnet innlagt straks og det startes utredning umiddelbart.
Foreldre og andre pårørende får forklart og skal forstå de viktigste fakta om barnets sykdom og behandling og de blir derfor en viktig del av behandlingskjeden. Et eksempel her er at på grunn av sterkt svekket immunforsvar under kreftbehandlingen, blir foreldre bedt om å kontakte sykehuset raskt når barnet har feber. Dermed kan antibiotikabehandling settes tidlig inn, noe som bidrar til at det er lav dødelighet av infeksjoner under behandling hos barn og ungdom. Dette påvirker behandlingsresultatene som helhet. Foreldrenes innsats er derfor også medvirkende til de gode resultatene.
De siste ti årene har det dessverre vært lite bedring i behandlingsresultatene. Det ser ut til at taket er nådd for effekt av tradisjonell behandling. Det er likevel stor optimisme knyttet til nye målrettete molekylære stoffer. De nye, fantastiske molekylærbiologiske metoder har skapt en eksplosiv økning i kunnskap om molekylære forhold som gir kreft eller øker cellenes aggressivitet. Mutasjoner i kreftcellenes DNA kan øke vekststimulering eller redusere veksthemming. Begge deler fører til økt cellevekst og kreftfare. Med denne kunnskapen som bakgrunn kan en konstruere molekyler som går inn i de onkogene mekanismene og normaliserer cellenes biologi. Det er en enorm forventning knyttet til disse stoffene, og mange kliniske forsøk er i gang.
Det trengs mye forskning og ny kunnskap om hvordan en kombinasjon av disse og tradisjonelle cytostatika kan benyttes for å komme frem til nye gjennombrudd.
Kilde: Tore Stokland, Barneonkolog, Tromsø