Sigrid var som fireåringer flest; livsglad, følsom, tøysete og høylytt. Sammen med søsknene, tvillingparet Hector og Frida på to år, hadde mamma Hilde og pappa Tor Christian Hove Bjelland skapt et hjem fylt av både kaos og kjærlighet.

Da barnehagen ga tilbakemelding om at Sigrid hadde fått dårligere kondisjon, fant de som alltid løsninger og økte aktivitetsnivået for den lille familien. Da hun klaget over vondt i bena, tok de det som voksesmerter og masserte henne på sengekanten.

Det var ikke før hun fikk uforklarlige smerter i siden, at varsellampene begynte å blinke.

Fra en dag til en annen hadde hun så vondt at hun verken orket å spise eller leke i barnehagen. På legevakten ble de sendt hjem igjen med antibiotika og mistanke om nyrebekkenbetennelse. Natten som fulgte eskalerte det hele, minnes mamma Hilde:

Nå dør hun

Den neste tiden blir en berg-og-dalbane av følelser. Sigrid sendes fra fastlegen til barneklinikken på sykehuset i Stavanger, hvor hun legges inn. Hun blir bare dårligere og dårligere, og kollapser av smertene. De tester henne grundig, uten å finne svar.

De trodde først at det var en infeksjon, så betennelse i skjelettet. Da begynte vi virkelig å forstå alvoret, for dette skal jo ikke barn ha, forteller Hilde.

Etter at onkologene på Haukeland har sett på MR-bildene, får familien beskjed om å dra til Bergen allerede samme dag.

Legene mistenker kreft. Med to små hjemme blir familien nødt til å skille lag på ubestemt tid.

Sigrid faller ut og inn av bevissthet, og må fraktes av mamma i rullestol. I taxien på vei fra Flesland til sykehuset får hun plutselig ikke kontakt med datteren lenger:

Jeg fikk helt panikk. Nå dør hun, tenkte jeg.

Verden raste sammen

Etter utallige prøver møtes moren av to alvorlige leger. Hun må selv overlevere beskjeden videre til mannen, over telefon.

Sigrid har fått leukemi. Det er alvorlig, og behandlingen må påbegynnes umiddelbart. Verden raser med ett sammen for dem.

Dette markerte et stort skille i livet vårt; livet før og etter cellegiften, sier Hilde.

Morgenen etter må fireåringen nok en gang i narkose for å operere inn en sentralvenøst kateter, hickman, og begynner på cellegift senere samme dag. Den neste tiden handler utelukkende om å holde seg gående - og holde håpet oppe.

Viktigheten av å få være en familie

Det skjer store endringer i Sigrid mellom hver gang familien er samlet.

Datteren som for bare noen uker siden lærte å sykle, har nå problemer med å gå. Storesøsteren som alltid pleide å være så gøyal og til stede, er plutselig nedstemt og fraværende.

En av de viktigste tingene Barnekreftforeningen jobber for, er å ta vare på familier som er rammet av barnekreft. Det er ikke tilrettelagt for privatliv og familieliv på sykehusene, og det er med andre ord viktig å kunne ha et sted mer tilnærmet noe normalt. Som gir kreftsyke muligheten til å være barn, foreldre anledning til et pusterom og familier til å samles.

Barnekreftforeningen ønsker derfor å etablere familiesentre ved alle de fire regionsykehusene. Her vil familier kunne bo sammen i egne leiligheter, samtidig som de mottar hjelp og støtte som ikke tilbys på sykehusene i dag.

Dette tilbudet ville ha vært helt uvurderlig, mener foreldrene til Sigrid:

Hadde vi hatt tilgang på et familiesenter, ville vi ha vært mer som en familie i en så vanskelig tid.

Store endringer for hver gang

Hilde og Tor-Christian bytter på hvem som skal være på sykehuset i Bergen og hjemme i Stavanger. Begge deler er like hjerteskjærende.

På den ene siden er det en kreftsyk datter, på den andre to små som ikke får sine behov helt dekket.

Sigrid blir mer og mer ulik seg selv for hver gang de ser henne. Gangen hun prøvde parykker har brent seg fast på netthinnen til Tor-Christian:

Et av de verste øyeblikkene var å se den lille datteren sin prøve parykker. Man gjør det for at hun skal se ut som seg selv, men så er det så langt fra hvordan hun egentlig ser ut.

Etter fire uker får Sigrid endelig reise hjem. Det er en lettelse for familien, samtidig som de nå må klare seg mer på egen hånd. De ante ikke hva som ventet dem.

Små julegleder

De neste månedene beskrives som en unntakstilstand. Særlig da det nærmet seg jul, kjente familien på dette som mest.

Ting andre barn kunne glede seg over, som pepperkakebaking og julegrøt i barnehagen, kunne ikke Sigrid være med på.

Femåringen lå innlagt med nok en infeksjon dagen før Lucia, året det endelig var hennes tur til å gå i toget. Det var på hengende håret at de ble utskrevet i tide. Selv uten å kunne gå, synge eller interagere med andre, så de gleden i øynene hennes.

Vi ble bevisste på at det skulle mindre til enn vi trodde for å glede henne. Bare det å få være litt som andre barn og feire jul sammen var nok, forteller Tor Christian.

To år etter at den første cellegiften herjet rundt i den lille kroppen, blir Sigrid friskmeldt.

Barnekreftforeningen var et av lyspunktene

To år etter at den første cellegiften herjet rundt i den lille kroppen, blir Sigrid friskmeldt.

Når foreldrene ser tilbake på denne tiden, sto Barnekreftforeningen for noen av de største lyspunktene. De fikk møte andre i samme situasjon, og føle seg sett, forstått og ivaretatt. De fikk et pusterom, hvor de ikke trengte å forklare.

Det ble en sikkerhet for oss, som var utrolig betydningsfull når ting var vanskelig.

Selv om det ennå gjenstår to år før Sigrid med sikkerhet kan kalles kreftfri, prøver foreldrene heller være her og nå. Datteren er seg selv igjen, med god form og en livsglede som aldri før. Hun fikk starte på skolen med vennene sine, mot alle odds.

Tross friskmelding sliter syvåringen fortsatt med ettervirkninger. Hun blir fort sliten og har problemer med å regulere seg, noe som krever tilrettelegging. Dette tror familien vil gå over med tiden, at kreften en dag vil være helt ute av livet deres.

Er det en ting de har lært gjennom disse årene, er det å ikke gi opp håpet.